Når det økonomisk lønner seg å produsere nytt

Dette innlegget handler om utfordringene med å gi forestillingene jeg lager lengre levetid – utfordringer som ofte handler om økonomi, men også synlighet. Spesielt fordi jeg bor i Trondheim. En stor by i norsk målestokk, men ofte oppleves det som jeg står langt fra beslutningene som fattes i hovedstaden – og utenfor de nettverkene som definerer hva som «gjelder». Det skal jeg komme tilbake til, men først økonomi.

Økonomi og ansvar – hvem bærer risikoen?

I en bransje der det økonomisk går på marginene hele veien, både for de store institusjonene og de små, festivaler og kulturhus, opplever jeg dessverre igjen og igjen at økonomiutfordringer i feltet vårt lett skyves nedover i hierarkiet og havner hos kunstnerne selv. Ofte lander de hos enkelkunstnere uten administrativt apparat, som lever fra jobb til jobb og som er villig til å strekke seg langt for å få vist verkene sine. Å spille forestillinger kan generere flere visninger og jobber, og ikke minst, det er jo det som gir arbeidet vårt mening.

Et konkret eksempel

I 2023 produserte jeg forestillingen «Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg». Denne forestillinga ble laget for voksne, men har også vist seg å fungere for ungdom i Den kulturelle skolesekken. Heldigvis, for der er mulighetene og vilkårene bedre. Det jeg skriver om her derimot er arbeidet og utfordringene med å få solgt og spilt åpne forestillinger.

Forestillingen ble produsert i co-produksjon med Rosendal teater i Trondheim og for første gang i min 15 år lange karriere, Black Box teater i Oslo. I premiereuka i Trondheim ble det spilt 4 forestillinger. Dette er mange på et hus der trykket på scenene er så stor at det som regel spilles kun 2. Et halvår senere ble det spilt 3 forestillinger på Black Box teater. Kostnadene for spillingene ble først og fremst dekket av egne søkte prosjektmidler fra Norsk kulturråd og var en del av produksjonsbudsjettet.

Like etter premieren begynte det store arbeidet med salg av forestillingen. Jeg sendte mailer til potensielle visningssteder. På dette tidspunktet hadde jeg enda ikke spilt i Oslo og jeg var helt avhengig av å skape en historie om verket gjennom det som ble skrevet om den.

Kuratorer og programmerere kommer nemlig ikke til Trondheim, og bransje-jungeltelegrafen som eventuelt kunne spredt ordet om forestillingen innad i vårt felt, er i Oslo.

Det innebærer at de 3 – 4 anmelderne som bor her oppe, hvis alle kommer, (en homogen gjeng journalister), får stor definisjonsmakt over verket mitt. Er anmeldelsene dårlige eller midt på treet, vet jeg at jeg kommer slite. Kanskje har anmelderne rett. Det er krevende å skape god scenekunst, men min erfaring er at anmeldelsene vel så ofte handler om anmelderens smak og preferanser, som kvalitet i verket. Det er derfor svært sårbart. De som eventuelt kunne nyansert fortellingen om forestillingen er ikke der, og det er ved premiere at en framtidig interesse for prosjektet skapes. Det blir en sårbar premiereuke.

Mailene er sendt og jeg venter på svar. Halvparten svarer ikke, noen skriver de ikke har kapasitet, men noen viser interesse. Og da kommer den neste utfordring – kostnader.

Kostnader, risiko og subsidiering

Forestillingen reiser med 4 skuespillere og 2 teknikere. Riggetiden er på 6 timer. Det er en forholdsvis stor rigg med lys, video og lyd. Utstyret får plass i to store varebiler. For et gjestespill der vi spiller 2 forestillinger i løpet av 2 dager og med to reisedager med frakt av scenografi og teknikk til og fra spillested, vil forestillingen koste ca 100 000 kr. Da kommer markedsføring, salleie og utgifter til personal på spillestedet utenom. Inspisient/turneleder som er en selvfølgelighet på et turnerende institusjonsteater, er en utenkelig luksus i det frie feltet og er ikke med i kostnadene.

I tillegg til selve forestillingen kommer selvfølgelig også reiseutgifter, som kan komme opp i 70 000 kr, hvis alle må reise. Igjen – vi er i Trondheim.

Og nå sliter spillestedene.

• Ett spillested vil de så gjerne ha den. Forestillingen var fantastisk, men når jeg snakker med dem, så viser det seg at de kun kan dekke halve honoraret og ingen reise.
• Et annet sted spør de om jeg har noe finansering i bunnen. Nei. Jeg har verken kunstnerskapstøtte eller er inne i ordningen for etablerte scenekunstkompanier. Jeg tilbyr å søke penger, men de sier det er tvilsomt at jeg får, for de har arrangørstøtte fra Kulturrådet. Man kan ikke få dobbelt fra fondet.
• Et tredje sted kan jeg få 40 % av billettinntektene. Det dekker minimalt, og hva hvis det ikke kommer noen?
• Et fjerde sted tilbyr de meg 35 000 i honorar og dekker reise. Jeg søker penger og får akkurat nok til å gjennomføre, men når jeg kommer tilbake til festivalen så er honoraret redusert til 20 000 kr og når jeg fakturerer i ettertid skriver de at reiseutgiftene gikk langt over det de hadde sett for seg. Jeg går tilbake i mailkorrespondansen og ser jo at reisebudsjettet er kommunisert. De betaler heldigvis, men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har gjort feil.

Hele veien legges risikoen over på meg.

Sirkelen som kveler seg selv

Når jeg søker støtte, vet jeg at jeg sjelden får det gjestespillet egentlig koster. Konkurransen om de få gjestespillmidlene som finnes gjennom FFUK og Norsk kulturråd er knalltøff og midlene små. Fond For Utøvende Kunstnere gir i gjennomsnitt 55 000 kroner til hvert prosjekt, og Norsk kulturråd ca. 80 000.

For å kunne spille, kutter man ofte pengene til administrasjon og kompensasjon for reisedager og bruk av kompaniets tekniske utstyr. Honorarene og diettpengene skrelles, prøvedager i forkant er det bare å glemme og all jobb med søknader og rapporter gjøres gratis. I verste fall kan også spillehonoraret mitt ryke.

Jeg prøver å ikke la det gå innpå meg. Er det jeg som krever for mye? Hva er kunsten min verdt? Kanskje verket mitt egentlig ikke er så bra, men spilles bare fordi jeg insisterer så hardt?

For hvert gjestespill kreves det nye søknader. Etter hvert blir sjansene mindre og mindre for å få midler. Forestillingen begynner å bli gammel, momentumet er borte, spillestedene er ikke lenger interessert og forestillingen legges ned.

«Bærekraftig kan man neppe si at det er. Økonomisk lønner det seg for meg å produsere nytt.»

Hva kan gjøres?

Jeg ønsker meg – for hele feltet:

• Styrket gjestespilløkonomi for festivaler, teatre og kulturhus – så de faktisk kan betale det det koster å vise fri scenekunst.
• Et turnénettverk for teater, tilsvarende Dansenett Norge, som løfter dans.
• Bedre samarbeid mellom institusjoner og DKS, slik at forestillinger som uansett er ute på veien, også får kveldsvisninger der de rigges opp. Det krever vilje og ansvar.
• Publikum og kolleger som møter opp når gjestespill faktisk kommer. For jobben med å få forestillingen ut har vært enorm.

Det er sårbart – og ensomt – å drive et kompani alene. Vi bærer ofte risikoen, og kanskje må det være sånn. Det er i risiko den gode kunsten skapes. Det er ingen rett å få sine verk vist. Noen ganger er jeg heldig å møter oppdragsgivere som kan betale det det koster, og hver gang blir jeg varm inni meg. Men så er det så ofte motsatt. Det er det viktig å snakke om på et systemnivå. Belyse det. Deler erfaringer. Slik at normen ikke blir at vi strekker oss for langt for visninger. Da gjør vi det vanskeligere for oss selv neste gang avtaler skal inngås og ikke minst for de som kommer etter oss. For det vi ønsker å skape, fortjener bedre vilkår – både for oss, og for publikum.