La oss snakke figurteater

For meg er figurteater svaret på hva vi som publikum trenger og ønsker oss – Å stikke av, inn i en verden som får oss til å drømme om andre ting enn sånn verden vår er akkurat nå. Et sted hvor alt er mulig. Ikke en kopi av det virkelige liv, men en opphøyd tolkning av det virkelige liv. Gjerne fortalt gjennom andre univers enn vårt eget.

I figurteater flytter du, med hele deg, inn i fantasiens og mulighetenes verden. I figurteater for voksne, som for barn, får vi som tilskuere en instinktiv og fysisk respons. Jeg har ikke noe godt ord for det, men det er som vi opplever det med kroppen før vi opplever det analytisk. Som publikum responderer vi på figurteater, slik vi gjør til dans og fysisk teater. Og vi som publikum vil tro på det. Vi gjør det når vi leker og vi gjør det i møte med kunst. Det er som det er det lekende mennesket og urmennesket i oss som vil tilegne døde gjenstander et sjeleliv, for å forstå verden bedre gjennom dem.

Figurteater er mulighetens teater. Med det tenker vi på at figurene kan sveve, vokse, forsvinne, mutere og plutselig dukke opp. Eller andre ting, om man vil det. Figurteater kan gjøre de villeste sannheter sanne. Og de næreste. Der magikeren med lommetørkletrikset og skjulte rom i hatten, kanskje har forlatt teaterrommet i «menneske-teater» for voksne for godt, er det magiske i det analoge og tekniske i figurteateret, noe av det som gjør fortellerformen så tilgjengelig for alle, uansett alder og språk. Noen sier at figurteater ikke kan erstatte menneske-teater eller dans og at figurteater ikke alltid er rett form å fortelle historie på, og det er jeg helt enig i.

«Jeg tenker at figurteater kan brukes der menneskekroppene ikke strekker til og der scenerommet må forvandles på måter som bare er mulig i figurteateret.»

Jeg heter Maia, jeg jobber både som skuespiller, figurspiller og skaper av mikrokulturhuset SOMA. Gjennom hele livet mitt har jeg vært så heldig å få se mye figurteater. Helt fra jeg var veldig liten på Dockteatern Tittut i Stockholm som en ørliten del av barndommen min i Sverige, til Trikkestallen på Torshov, Anne Stray sitt dukketeater i Frognerparken og Riksteaterets figuroppsetninger fra barndommen min i Norge. Da jeg ble litt eldre fikk jeg se forestillinger som Saga av Waka Waka og War Horse av Handspring Puppet Theatre ved National Theatre i London. De siste er forestillinger som er beregnet på et voksent publikum. Førstnevnte er en ren figurforestilling og den andre kombinerer mennesker og figurer på et veldig vakkert vis.

Samtidig som jeg gikk på barneteater som barn og senere utdannet meg til å bli fysisk skuespiller og teaterskaper fra Nord Universitet, har figurteater og «menneske-teater» fått en likestilt posisjon i hjertet mitt. For meg slår ikke det ene ut det andre, men det er noe annet. Noe eget. Og det ønsker jeg at du også skal ha et bevisst forhold til.

«Jeg tror det er både viktig og riktig å se på figurteater som både et verktøy for å oppnå en annen form for teatermagi, og samtidig som en egen og selvstendig form for scenekunst.»

På TV ser du Fantorangen, Brillebjørn og Eric på Netflix. I de nye StarWars-seriene har de gått tilbake til å bruke figurmanipulering og kombinere det med animasjon i stedet for å ha kun dataanimasjon. Det skaper et mer taktilt og levende uttrykk. På institusjonsteatre i Norge kan du se forestillinger som Et Dukkehjem, Bukkene Bruse begynner på skolen, Snekker Andersen, Dead as a Dodo, Brødrene Løvehjerte og Kokos Bananas. På friteaterfronten i Norge kan du følge minst 36 (!) kompanier, som lager figurteater-forestillinger for voksne og barn (*se liste nederst i artikkelen). Og det er bare de jeg kommer på akkurat nå. I år skal blant annet Haugesund Teater, Unge Viken og Nord Universitet spille figurteaterforestillinger for det brede publikum. Til og med i Folketeateret sin Book of Mormon finner man et figurteaterinnslag i form av Yoda fra Star Wars! Det siste slår meg som en nokså ubevisst bruk av teaterfigurer og kanskje mer en harselering og en billig løsning med figurteater som virkemiddel. Men det går fint. For meg viser det bare at den eneste løsningen var en teaterfigur. Det er stas!

Takket være Riksteatrets satsing på å lære opp figurspillere på 70- eller 80-tallet, Oslo Nye Teater sin skole, Trikkestallen og dukketeater, (det som en gang var) Figurteaterakademiet i Fredrikstad på 90-tallet og tidlig to-tusen, Figurteatret i Nordland, NRK og figurteateravdelinga på OsloMET, har figurteater opparbeidet en nesten underbevisst og ukjent kulturstatus i Norge.

«Som regel har du sett det selv, vært publikum og digget det, men at det er figurteater du har sett, er deg som oftest ukjent.»

Figurteater er ikke noe de aller fleste publikummere savner. Misforstå meg rett. I Norge har vi en lang tradisjon for figurteater, men publikum savner det ikke, fordi det ikke er så mange som vet hva det er. Vi som jobber med det, elsker det.

I løpet av de siste tre årene har jeg spilt skyggeteater og panoptisk figurteater for voksne, vandre-figurteater for ungdom og store mengder med figurteater for barn! Senest spilte jeg store, fantasifulle dyreskikkelser i Dyrenes Carneval med Stavanger Symfoniorkester og Oslo Filharmonien. Her var figurene en måte å gi tilskuerne alternative innganger til musikkstykket. For de barna som ikke kunne leve seg like fort inn i musikken og ble utålmodige, var figurene en måte å utvide musikkuniverset.

Barn og ungdom (!), som publikum, er intuitive og lette å invitere inn i fantasien. Jeg tror at ungdom er tilgjengelige for figurteater fordi det kanskje minner dem om noe så enkelt som leken fra en enklere tid – barndommen, men at de samtidig blir tatt på alvor som voksende mennesker. Det som overrasket meg mest, da vi spilte forestillingen PREPP, var at det ekstra laget med figur mellom voksen figurspiller og ungdom, gjorde det muligens lettere for ungdom å interagere med figuren enn hvis figuren hadde vært en skuespiller som spilte tenåring.

På tross av at voksne er vanskelige å treffe som billettkjøpere, er de seg selv ulik som publikum. Plutselig blir publikumet, som minutter før, er reserverte og sjenerte nordmenn, impulsive og spontane i sine reaksjoner de også!

«I et voksent publikum kan du plutselig også høre sånne “uuu” og “ahh” og “gisp” som du kan høre når man spiller for ungdom og barn. Da føler jeg meg heldig som får jobbe med dette.»

I Norge i dag har vi flere teaterfestivaler kun for figurteater: To veletablerte internasjonale festivaler, GoFigure og FiF, en veletablert nasjonal festival, Figurfestspillene i Tønsberg, og en internasjonal nykommer i Bergen, Objects of Imagination. Tilbake på 90-tallet, og et tiår inn i dette århundre, hadde vi en festival i Agder som het Den Internasjonale Figurteaterfestivalen. Stamsund Teaterfestival har også alltid vært en festival hvor figurteater spilles. Flere internasjonale kompanier eller scenekunstnere har kommet til Norge for å jobbe med figurteater og satt Norge på kartet som et figurteatersted. Det samme har det eneste norske figurteaterhuset, Figurteatret i Nordland, som ligger i Stamsund. Her kommer scenekunstnere fra fjern og nær for å spille og utvikle og holde verksted.

Om jeg skal finne noe positivt med nedleggelsen av Trikkestallen på Torshov, som Norges eneste figurteater for barn, og eneste teaterhus som kun spilte figurteaterforestillinger, så er det kanskje at det plutselig ble et nytt fokus på figurteater i Norge. Det virket som at flere, utenfor «menigheten», tar eierskap til kunstformen eller tar eierskap til stedet de var i barndommen deres. Jeg har møtt flere, etter nedleggelsen, som har hatt et forhold til trikkestallen og vil snakke med meg om det når de hører at jeg er en figurfører. Det elsker jeg.

«Jeg vil at figurteater skal være noe alle vet hva er og et fag som kolleger har lyst til å lære mer av og jobbe med. Løsningen er, banalt nok at vi må snakke om figurteater.»

La oss bevisstgjøre publikum på at det de nå har sett er figurteater. – Ikke animasjonsfilm eller skuespill, men figurspill. Vi må snakke om at figurteater for voksne er vel så fett som figurteater for barn.

Ja, det finnes utrolig mye dårlig figurteater i denne verden og til gjengjeld finnes det også spektakulært mye bra! Ikke la en litt tam opplevelse stoppe deg. I UNIMA Norge får jeg innpass i hele verdens figurteater-miljø. UNIMA Norge er en interesseorganisasjon for figurteater i Norge og den norske delen av verdens eldste, verdensomspennende teatersammenslutning, UNIMA Internasjonal. Dette har åpnet opp øynene mine for hvor sterkt teaterformen står i de fleste andre kulturer i verden og hvor naturlig del figurer har i å fortelle historier.

Flere ganger skulle jeg ønske at Norge var et like kulturinteressert land og at kulturlivet og «kultur til alle», var en selvfølge for politikere i dette landet og ikke en ettertanke i nyttårstaler.

Vi kan ikke ha ett figurteater-hus i Norge som representerer hele det norske figurteatermiljøet, for det er større enn som så, vi må ha flere. Til sammenligning har de fleste byer i Europa, med respekt for seg selv, to-/tre scener som er dedikert kun for figurteater, i hver hovedstad og alle våre nærmeste naboland har minst tre figurteaterhus hver.

At Oslo Nye viderefører figurteaterarven på Centralteatret og hovedscenen er jeg lettet over, og det siste jeg så synes jeg ga figurteateret rettferdighet. Men vi kan ikke for alltid hvile på at det vil være en like figurteaterinteressert teatersjef som Runar Hodne på Oslo Nye. Heller ikke at skuespillerne på teateret er interesserte nok til å lære seg faget skikkelig. Hvis dette er eneste inngang publikum har til figurteater er jeg redd for at kvaliteten på det som publikum oppfatter som figurteater synker. Vi skal ikke lage mindre, men mer. Jeg savner grundigere opplæring i figurteater for skuespillerne på Oslo Nye, samtidig synes jeg at alle bare skal prøve seg og feile, og at det heller skal bli for mange som spiller og lager figurteateroppsetninger, enn for få.

Det er mye som er i endring. I høst var jeg på noe som het Puppet sound lab, på gamle Munch. Dette var med samtidsmusikere som hadde arbeidet med figurteater i kun én uke og deretter turte å kaste seg inn i faget. Det er bra, og de er med på å skape et variert tilbud som forsker videre i faget. I januar var jeg så heldig å være kunstnerisk ansvarlig, sammen med Sofie Sleipnes, på Døgnfluer x Figurfestspillene i Tønsberg. Dette er med på å gjøre figurteater mer tilgjengelig for både teaterfolk og publikum. I tillegg til dette dukker det stadig opp nye kompanier og forestillinger og jeg får inntrykk av at de som nå jobber med figurteater er så glad i scenekunstformen at vi ønsker å jobbe sammen og for hverandre, for å heve kvaliteten og mangfoldet i norsk figurteaterkunst. Enda så lite, men langstrakt, Norges figurteatermiljø er, synes jeg det virker som flere er flinke på å heie hverandre frem, snarere enn å være konkurrenter.

Figurteater er en del av din kulturnåtid også. Nå håper jeg du tar eierskap til den. Og ikke minst – hvis du lurer på noe – spør.

Jeg vil snakke Figurteater.

*Liste:

KATMA, Plexus Poliere (som vi deler med Frankrike), Cirka teater og Teater Fusentast, Teater fot, Frontfigur, Open Window, figurteaterverkstedet, Puppet theatre stavanger, Spektra Kunst, Akimbo, AHA-Teatern, Fiddlesticks theatre, Kattas Figurteater, Grenland friteater, Annes Dukketeater, Minifigurteateret, Teater Corpus, Waka Waka, Robsrud og Dean, Feil teater, Frontfigur, Kitagawa/Helle, Mafalda da Silva, Sprengt teater, Animalske produksjoner, kompani Oval, HenBlakstad produksjoner, Halle/Lideneg, Teater Dukkeropp, Piisto, Blubb productions, Teater Joker, Teater Nie, Skromlejulet teater og Kvadratteateret, for å nevne noen.