Kjemp for kunstens framtid – det gjelder også din egen

Det er lørdag 22. februar 2024. Jeg befinner meg i en av de vakre overlyssalene i Kunstnernes Hus. Etter å ha trådt varsomt mellom de umake, elliptiske treskulpturene som fyller gulvet, setter jeg meg på en av de siste ledige stolene som er satt frem. Det er en tettpakket forsamling som har møtt opp denne formiddagen. Snart skal det finne sted en sjelden samtale mellom flere prominente europeiske og amerikanske kunstnere og kulturledere. Rundt et åtte meter langt trebord – snekret av installasjonskunstner Jannik Abel som del av hennes kritikerroste utstilling «Back to the Land» – har de samlet seg: Matej Drlička – tidligere direktør for Slovakias nasjonalteater, Den tyske kuratoren Adam Budak – tidligere kunstnerisk leder ved prestisjeinstitusjonen Kestner Gesellschaft i Hannover, den anerkjente tysk-amerikanske kunstneren Andrea Geyer, og den tyske dramaturgen og teaterviteren Stefanie Carp. Ansiktene deres er alvorlige. Det de fire har felles, er at de nylig har fått kjenne på nært hold hvordan myndigheter – i USA og i flere europeiske land – utøver et stadig sterkere press mot kunsten.

Nedbyggingen

Da kulturkuttene raste over Norge høsten 2024 og partiet Høyre samtidig kastet sin kulturkonservative arv etter Keynes og Lars Roar Langslet over ripa og lanserte sitt mest reaksjonære kulturbudsjett noensinne, opplevde mange i kulturfeltet det som en brutal kalddusj. Plutselig – etter to korte måneders behandlingstid – var det internasjonalt anerkjente Akademi for Scenekunst nedlagt. Bibliotek- og kulturskoletilbud rundt om over hele landet ble besluttet redusert. Vestfold Fylkeskommune trakk støtten til Teater Ibsen, Kirkemusikklinjen ved NTNU ble avviklet, Oslo Kommune kuttet tilskuddet til Oslo Nye Teater ned til beinet under påskudd om «effektivisering», Trikkestallen på Torshov ble nedlagt.

Ingenting av dette fant sted i et vakuum. Alt har skjedd før, eller skjer, andre steder i Europa: I 2024 kunngjorde den franske regjeringen enorme kutt i det franske kulturbudsjettet – 204 millioner euro årlig skulle skrapes vekk.^[1] Tyskland la opp til en halvering i støtten til Bundeskulturfondet (Tysklands svar på Kulturrådet). ^[2] Selv Berlin – en av Europas fremste kunstbyer – planla å kutte byens kulturbudsjett så drastisk at til og med det legendariske Schaubühne-teatret risikerte konkurs.^[3] I England – der billedkunstneres medianinntekt har sunket med 40 % siden 2010 og det knapt er noe igjen av det offentlige kulturbudsjettet etter 14 år med Tory-regjering – ^[4] valgte Labour å skrape det ned ytterligere 6 %.^[5] I vårt naboland Finland ble kulturbudsjettet redusert med 65 millioner euro,^[6] mens Høyrekoallisjonsregjeringen i Sverige la frem sitt laveste kulturbudsjett på 20 år.^[7] «2024 blir året da den moderne svenske kulturpolitikken, født for femti år siden, skrinlegges,» raste kulturkommentator i Aftonbladet Kristofer Andersson. ^[8] Det samme kan man kanskje si om de siste restene av en sosialdemokratisk forankret europeisk kulturpolitikk. Hva er det som skjer? Og hvorfor?

Skal vi forstå situasjonen kunsten- og kulturen befinner seg i Vesten i dag, må vi se den i sammenheng med hvordan nyliberalisme og høyrepopulisme (både hver for seg og sammen) har formet kulturpolitikken de siste 20 årene. Så lenge den europeiske velferdsstaten sto sterkt, hadde offentlige støtteordninger for kultur sterk beskyttelse. Men med finanskrisa i 2008 kom et slags vannskille. Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy hadde lovet at kulturen fortsatt skulle blomstre, men sørget likevel snart for kraftige kutt i bevilgningene til desentraliserte og mindre prestisjetunge kunstinstitusjoner. I Italia forsvant kulturstøtta nesten over natta. Irland fulgte etter. Og mens pendelen i europeisk politikk dreide stadig lenger mot høyre, gikk ostehøvelen fra land til land. I Nederland ble den statlige finansieringen til kunst kuttet med 22 prosent da det høyrepopulistiske Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD) og Geert Wilders ytre høyre-parti Frihetspartiet (PVV) fikk sitt første valggjennombrudd. Da hadde PPV over lengre tid kjørt hardt på karakteristikk av kunst som de “venstreorientertes hobby”. Med 24 seter i parlamentet bidro partiet til at Nederland to år senere kuttet kulturbudsjettet sitt med ytterligere 25 %.^[9]

Et voksende kunsthat

Jeg sitter med spissede ører og lytter når tidligere kunstnerisk leder ved Kestner Gesellschaft, Adam Budak, snakker. I begynnelsen av november 2023 postet han et bilde på Facebook, forteller han. Det var formet som et hjerte, i fargene til det palestinske flagget. Det gikk noen timer før meldingene begynte å tikke inn. Styremedlemmer tok kontakt: Om bildet ikke ble fjernet umiddelbart, ville de rett og slett bli nødt til å foreta seg noe.[10] Det måtte bli konsekvenser. Journalister begynte å ringe, snart var innlegget omtalt i avisen Hannoversche Zeitung. Det var da det virkelig smalt. I samtale med journalisten, hadde Budak brukt ordet «folkemord». Et par måneder etter kom oppsigelsesvarselet.

Dette er bare én av mange svært urovekkende hendelser i Europa de siste par årene, og det er urovekkende at utviklingen får skride frem uten at det vekker større reaksjoner her i Norge. Konservative ytringsfrihetsforkjempere hever knapt et øyenbryn når det er kunstnerisk frihet som er under press. Det blir ingen sinte kronikker. Det blir ingen engasjerte medieutspill. Bare talende stillhet, unnvikende museumsdirektører som understreker at et museum ikke er en politisk aktør. [11] Men ingenting er mer politisk enn å tvinge kunsten inn i et «apolitisk» landskap. I mai i fjor avslørte britiske The Guardian at det engelske kulturrådet – som skal være politisk uavhengig – hadde gitt etter for politisk press fra regjeringen og i stillhet endret sine retningslinjer. Rådet advarte nå sine søkere om at «politiske utsagn» (political statements) potensielt ville ugyldiggjøre støttevedtak fra rådet.

«Historien har vist at ett av de skarpeste måleinstrumentene for demokratiets egentlige tilstand, er hva det til enhver tid koster kunstnere og kunstinstitusjoner å være modige.»

Når den frie kunsten marginaliseres, enten det er gjennom nedskjæringer, sensur eller en kombinasjon av begge, så innskrenkes mulighetsrommet kunsten har til å være en bred, samlende, kritisk og demokratiserende kraft i samfunnet. Raset av kulturkutt gjennom Europa er ikke bare trist, det er farlig. Innskrenkingen av kunstnerisk frihet er ikke bare en trussel for kunstnere, men en trussel mot hele demokratiet. Begge deler er symptomer på den europeiske demokratiske krisen – krisen som har oppstått fordi tidligere kjerneverdier som fellesskap, brorskap, frihet og likeverd har smuldret i stykker og mistet sin mening. Kunstsensuren som har sneket seg inn med ytre høyres framvekst, er autokratiets snikende, giftige slange.

Kjemp!

«Det finnes ingen politisk ideologi for et norsk kulturfelt i dag. Det finnes rester av en.» skrev skuespiller og regissør Mattis Herman Nyqvist i et kommentarinnlegg i Aftenposten 30. mai 2024. ^[12] «Oslo Nye Teater er bare toppen av isfjellet. Teaterets skjebne er symbolet på en villet pulverisering av det norske scenekunstfeltet og norsk kulturliv. Det skjer usynlig, sakte og kraftfullt.»

«Vi bygger ikke motmakt i Norge uten tydelige og ambisiøse kulturpolitiske visjoner! Og det er ikke lenger slik her i Norge at vi er urørlige og for alltid beskyttet, her på vår lille ø.»

Om vi ikke kjemper nå, vil reaksjonær, nyliberal kulturpolitikk få sette presedens for fortsatt nedbygging av kulturstøtteordninger i Norge. Opp mot valgkampen vil kultur konstant settes opp mot velferd i brutale regnestykker. Det skal vi ikke akseptere – kultur er velferd. BNP per innbygger her i Norge er 112 % større enn gjennomsnittet i EU – vi har pengene, og du fortjener å leve i et land med et rikt kulturliv og et sterkt og mangfoldig fellesskap.

Når jeg forlater Kunstnernes Hus etter arrangementet, snur jeg meg og kaster et siste blikk mot bygget, der to store bannere – laget av Andrea Geyer – pryder fasaden. I samtalen rundt borden understreket Geyer at vi må forstå hva som har ledet Europa og USA frem til dette øyeblikket. Hun snakket om radikal solidaritet – en solidaritet som står fast selv når kostnaden tiltar. På det ene banneret står det: «Jeg vil ha et museum som kjenner sine gulv skjelve når andre museer ødelegges i krig.»

Det vil jeg også, tenker jeg.

Kunst og kultur har en helt enorm evne til å vise at det viktigste for oss mennesker alltid har handlet om fellesskap, likeverd og trygghet. Om og om igjen skildrer kunsten verdien av omsorg, relasjoner, kjærlighet, empati og fellesskap. Om og om igjen får den oss til å innse hvor fattige vi er uten.

Snart er det valgkamp. Kjemp for kunstens framtid – det gjelder også din egen.

^[1] www.euronews.com/culture/2024/04/18/as-france-slashes-its-culture-budget-how-do-other-european-countries-compare

^[2] https://shakespearetidsskrift.no/2024/10/tyskerne-tar-fram-sparekniven

[3] https://www.theguardian.com/world/2024/nov/27/plan-to-cut-berlin-arts-budget-will-destroy-citys-culture-directors-warn

^[4] https://www.theguardian.com/culture/article/2024/jun/29/what-14-years-of-tory-rule-have-done-to-the-arts

^[5] www.theguardian.com/culture/article/2024/jul/21/britain-behind-europe-in-arts-funding-and-education-crisis-report-show

^[6] https://finncult.be/finland-severe-cuts-proposed-to-arts-and-culture-funding

^[7] https://shakespearetidsskrift.no/2024/10/den-pagaende-kulturkrisen-i-europa-0

[8] https://www.aftonbladet.se/kultur/a/mPVkrl/politiken-dodar-det-svenska-kulturlivet

^[9] https://www.bbc.com/news/world-europe-19490501

[10] https://kunstkritikk.no/jeg-vil-ha-et-modig-museum/

[11] https://klassekampen.no/artikkel/2024-05-25/noytralitet-er-umulig-i-en-verden-i-brann/gX9K

^[12] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Mn386o/det-som-skjer-ved-oslo-nye-teater-er-et-eksempel-paa-nedbyggingen-av-kulturfeltet-mener-mattis-herman-nyquist