Hvorfor er «takk for mail» så vanskelig?

Tobias Aksdal - skuespiller og manusforfatter

Om kommunikasjon, forventinger og gjensidighet i casting for film og TV.

 

Castere og skuespillere er avhengige av hverandre. Likevel er stillheten i periodene mellom kontakt en vanlig del av skuespillerhverdagen – tiden der vi sender en påminnelse om at vi finnes, uten å få svar. I en bransje der self-tapes ofte skal leveres på kort varsel, kan disse mellomrommene få betydning – ikke fordi kvaliteten mangler, men fordi dialog og relasjon er en del av det kreative arbeidet vi deler. 

 

Juleavslutning
Jeg har vært frilansskuespiller i over ti år, og det siste året har jeg også engasjert meg mer i NSF Krets Oslo og omegn. Antallet som møter opp på disse møtene varierer, men da kretsen inviterte til kretsmøte og juleavslutning 1. desember på Det Andre Teatret, var det fullt hus. Kanskje fordi behovet for å samles var ekstra sterkt denne kvelden. Kretsen hadde invitert både forbundet, castere, agenter, teatersjefer og produksjonskoordinatorer, og det lå en tydelig, levende energi i rommet. Samtaler oppsto på kryss og tvers – om arbeid, om bransjen, om året som hadde gått og om det som ventet. Desember er en spesiell måned. Man gjør opp status, samtidig som man forsøker å samle krefter til et nytt år. I tider som kan kjennes trange, er det godt å møtes. 

Midt i dette satt tre erfarne castere på scenen for å fortelle om sin arbeidshverdag og sine tanker rundt relasjonen mellom castere og skuespillere. Det var en liten gruppe, men en gruppe mange av oss har stor respekt for – noen av de mest erfarne vi har innen film og TV. 

Et av de første spørsmålene fra moderator var: Hvor ofte bør vi skuespillere sende dere en e-post? 

Svaret kom raskt fra en av casterne: «Send oss gjerne en e-post innimellom. Bare ikke forvent svar.» 

Det var ikke sagt ufint. Mer som en konstatering av hvordan hverdagen ser ut. Likevel traff det noe i meg. Ikke fordi det var nytt – jeg har levd som frilanser i over ti år – men fordi jeg plutselig kjente på hvor selvfølgelig dette er blitt. At castere forventer rask respons fra oss når de tar kontakt, men at vi ikke skal forvente det samme tilbake. 

Samtidig var det viktig for meg å holde fast i nyansene. En av casterne som var til stede, har alltid svart meg. Kort og profesjonelt. Hun finnes – og hun er ikke alene. Dette handler ikke om enkeltpersoner, men om et mønster. En kultur. 

 

To sannheter side om side
For samtidig som casterne sier at «vi er avhengige av dere skuespillere», og jeg tror dem på det, er det også sant at mange av oss sjelden får svar på generelle, men profesjonelle henvendelser. 

Disse to sannhetene – vi trenger dere, og vi svarer dere ikke – lever side om side. Ikke av vond vilje, men som kultur. 

Stillhet er ofte et resultat av press, volum og tid – ikke mangel på respekt. Dette er ikke et krav om mer tid eller flere ressurser, men en undring over hvordan små tegn på respons kan påvirke et samarbeid som allerede krever mye av alle parter. 

Og det er sårbart å ta dette opp — frykten for å bli misforstått eller stemplet ligger der. Samtidig vet jeg at erfaringen min ikke er unik; den er en del av et mønster som mange kjenner seg igjen i. 

 

Når stillheten treffer det mest sårbare
Jeg sender kanskje et par e-poster i året til casterne – små påminnelser om at jeg finnes. Og jeg forventer nesten ingenting, fordi erfaringen er at lite kommer tilbake. Men det er nettopp i mellomrommet – ikke når jeg har fått rollen, men mens jeg søker muligheter – at sårbarheten kan være størst. 

Et lite «takk for mail» bør ikke bety så mye. Men det gjør det. Stillheten også. 

 

Ghosting i arbeidslivet – men casting er noe annet
I Aftenposten 24. oktober 2025 ble ghosting av jobbsøkere sammenlignet med dating: Får du ikke svar, går du videre. Men slik fungerer ikke casting. Castere og skuespillere møtes igjen og igjen – ofte under tidspress og i situasjoner der vi skal prestere vårt beste.

 

«Roller kommer og går, men relasjonen består, og nettopp derfor betyr mellomrommene så mye.» 

 

Når det kan gå måneder, ja år, mellom hver kontakt, og stillheten er det eneste svaret i mellomtiden, skjer det noe subtilt i oss som utøvere. Ikke fordi vi ikke vil jobbe – det vil vi – men fordi relasjonen har fått lite næring over tid. Det kan prege hvordan forespørselen oppleves når den først kommer. Kanskje oppstår det et øyeblikks nøling: Hvorfor nå? Hvor var du da jeg tok kontakt? Hvem er du som ber meg åpne meg helt opp på et døgns varsel? 

Dette handler ikke om at casterne gjør noe galt, men om hvordan fravær av kontakt over tid kan sette spor. I en bransje der sårbarhet og tilstedeværelse er selve verktøyet vi jobber med, har dette større betydning enn man kanskje tenker over. Castere vil alltid finne dyktige skuespillere – vi er mange. Men jeg undrer meg over om flere kunne blitt sett, og om kvaliteten i self-tape-øyeblikkene kunne vært enda høyere, dersom relasjonen i mellomrommene var litt sterkere. Ikke som et krav, men som små tegn på gjensidighet som gagner arbeidet for alle. 

 

Når stillhet gjør noe med oss
Jeg har tenkt mye på dette med stillhet i mellomrommene. Ikke bare i casting, men i relasjoner generelt. I psykologien finnes det forskning som viser hvor grunnleggende behovet for respons er hos mennesker. 

I ett kjent forsøk blir et spedbarn møtt med et helt nøytralt ansiktsuttrykk fra omsorgspersonen sin – uansett hva barnet gjør. Barnet smiler, lager lyder, forsøker kontakt. Men responsen uteblir. Etter kort tid blir barnet urolig, fortvilet og begynner å gråte.

Jeg sammenligner ikke castere med foreldre, eller skuespillere med barn. Vi er voksne mennesker, med ansvar for oss selv. Men forsøket sier noe viktig om oss alle: Stillhet i en relasjon gjør noe med oss. Den skaper usikkerhet, ikke fordi vi er svake, men fordi vi er menneskelige. 

Når vi som skuespillere blir bedt om å åpne oss – virkelig åpne oss – i en audition eller en self-tape, går vi allerede inn i en form for åpen samtale. Ofte med lite tid, lite kontekst og høy sårbarhet. Hvis relasjonen ellers har vært preget av stillhet, kan selve forespørselen oppleves mer krevende enn den trenger å være. Ikke fordi vi ikke vil jobbe, men fordi vi blir bedt om noe personlig i et rom som ikke helt har rukket å bli trygt. 

 

«Kanskje handler derfor ikke et «takk for mail» først og fremst om høflighet, men om å holde dialogrommet levende. Om å signalisere: Vi er i dette sammen – også i mellomrommene.» 

 

Kollektiv kreativitet, trygghet og relasjon
Film og teater er kollektive prosesser. Vi går inn i dem med hele oss, og vi vet – egentlig alle sammen – at trygghet og gjensidighet er selve drivstoffet i det kreative arbeidet. Kanskje er det derfor mellomrommene kan kjennes så sårbare. 

Når jeg sender en mail, er det ikke et krav om jobb. Det er mer et forsøk på å holde en relasjon levende – et lite «jeg er her» mellom to prosesser. I en tid der samfunnet ellers preges av avstand og stillhet mellom mennesker, tror jeg slike små holdepunkter betyr mer enn vi ofte er klar over. Kanskje er det også derfor et enkelt «takk for mail» kan bidra til en bedre bransjekultur – ikke som et løfte, men som en påminnelse om at vi faktisk skaper dette sammen. 

 

Et misforhold vi alle kjenner
Det er et åpenbart misforhold mellom antallet skuespillere og antallet castere i Norge. Vi er mange som sender e-post, og de er få som skal lese, vurdere og holde oversikt. Jeg har stor forståelse for at arbeidsmengden kan være betydelig – ja, til tider overveldende – for en caster som står midt i produksjonspress, tidsfrister og forventninger fra alle kanter. 

Nettopp derfor gjorde det inntrykk da casterne på møtet sa, helt åpent, at alle mailene blir sett og lest. For hvis de allerede leses, er ikke avstanden til å svare nødvendigvis så stor. Et kort «takk», «sett» eller «lest» tar bare et øyeblikk – men kan oppleves som en bekreftelse på at man finnes i samme dialogrom. 

I en bransje der relasjonene er små, tette og langvarige, kan akkurat den typen små signaler bety mer enn vi ofte er klar over. Ikke fordi vi trenger trøst, men fordi gjensidig profesjonell respekt er noe vi bygger hele samarbeidet vårt på. 

 

Når tempoet plutselig skrus opp
Det finnes et kjent paradoks i dette: Når forespørselen først kommer, er tempoet ofte ekstremt. 

Jeg har flere ganger opplevd å få en henvendelse med spørsmål om jeg er tilgjengelig. Jeg svarer ja. Så blir det stille. Det kan gå et par dager uten videre informasjon, før jeg selv følger opp – og først da får tilsendt flere scener som skal self-tapes på ett døgn. Og jeg gjør det. Selvsagt gjør jeg det. Jeg er profesjonell, sulten og tilgjengelig. Det er en del av jobben. Samtidig – godt skuespillerarbeid krever mer enn å lære tekst; det krever modning, rom og konsentrasjon. Som Gary Oldman en gang sa: «Det handler ikke om hvor raskt du lærer en tekst, men hvor lenge du får lov til å ha den i deg.» Det er forskjell på å levere noe – og å levere noe som har fått vokse. 

 

Fleksibilitet som forventning
For en mindre filmrolle fikk jeg tilbud ti dager før opptak. Samtidig kom spørsmålet: «Hvor lett er det for deg å gå ned i vekt på ti dager?» 

Jeg forsøkte – selv om perioden også inneholdt fem teaterforestillinger. Ikke fordi noen presset meg, men fordi jeg elsker faget mitt. Fordi jeg vil levere. Fordi forespørselen kom, og jeg ønsket å møte den så godt jeg kunne. 

Situasjonen sier noe om dynamikken vi står i: Når navnet vårt først er på blokka, forventes stor fleksibilitet. Når vi ikke er der, er det ofte helt stille. 

 

Allierte – men bare i øyeblikket?
Jeg tror oppriktig at castere er på vår side når vi er inne i prosessene. De løfter oss frem, argumenterer for oss og jobber hardt for å få riktig menneske på riktig plass. Det er det ingen tvil om. 

Men mellom prosessene forsvinner vi ofte som avsendere. 

Og kanskje er det nettopp derfor et svar betyr mer enn det burde. 

Ikke fordi vi trenger bekreftelse som personer. Men fordi vi er i et samarbeid – også når vi ikke står på audition. 

Et lite svar kan: 

  • redusere følelsen av å rope inn i et tomrom 
  • bygge tillit over tid 
  • gjøre relasjonen mindre ensidig 
  • og gi tryggere rammer for arbeidet vi faktisk skal gjøre sammen 

Det er ikke sentimentalt. Det er god bransjelogikk. 

 

Hva slags bransje vil vi være?
Film og TV handler om mennesker, tillit og presisjon. Hvis vi ønsker kvalitet – og det tror jeg vi alle gjør – må også kommunikasjonen vi bygger på romme gjensidighet. 

Dette er ingen kritikk av casterne som satt i rommet den kvelden. De var åpne, rause og profesjonelle. Poenget er større enn enkeltpersoner. Det handler om strukturen vi alle er en del av – og kulturen vi former sammen. 

Kanskje kan det begynne med noe så enkelt som et: «Takk for mail.» 

 

Andre saker fra Stikkordet

Raymond Corrado Knutsen - skuespiller og styremedlem i Norsk Skuespillerforbund

Game Master – skuespilller, gamer, pedagog

I skjæringspunktet mellom interaktivitet, gaming og skuespill fant jeg en rolle som ikke helt passer i noen stillingsbeskrivelse: Game Master.
Norsk Skuespillerforbund

Våre nye æresmedlemmer i 2025

I 2025 har Norsk Skuespillerforbund gleden av å utnevne to av våre aller fremste skuespillere til æresmedlemmer: Anne Marit Jacobsen og Erik Hivju.
Lina Taule Fjørtoft, skuespiller og kretsleder i Norsk Skuespillerforbund

Min kollega Ian McKellen

Eg var med på mitt første tillitsvalt- og kretsleiarseminar i Oslo i 2020, utsendt frå krets Vestlandet som representant, saman med ein liten vestlandsdelegasjon. Framleis nokså nyutdanna, med sånn passe peiling på korleis forbundet fungerte.