Harryprinsessa fra Særp Tropez

“Harry” brukes på norsk som en nedsettende karakteristikk, avledet av det engelske fornavnet Harry. Ifølge Norsk ordbok betyr harry «smakløs» eller «vulgær». Bokmålsordboka definerer begrepet som «preget av dårlig smak» eller som «preget av mote som er passé». Store norske leksikon definerer harry som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert», men også som «ujålete, folkelig, jordnær».

…..Begrepet ble tatt i bruk tidlig på 1900-tallet i urbane og borgerlige miljøer og brukt om arbeiderklassekultur, og har etterhvert blitt en del av allmennspråket og fått flere nye mer spesifikke betydninger, eksempelvis harryhandel og harrytur. Sammensetninger som harryfaktor og harrystempel brukes også.

– Wikipedia

Jeg er harry. Jeg har alltid vært det, og jeg er stolt av det. Jeg var på forsiden av Natt og Dag i 2010, med overskriften; «Harryprinsessa», og det synes jeg er en ganske treffende tittel på meg. Jeg elsker grandis, drikker hjemmebrent, har vært med på en del slåsskamper og handler godis, sprit og bacon i Sverige. Ett av de største øyeblikkene i livet mitt var da jeg fikk moped da jeg var 16 år, en svart og gul MT5. Jeg sitter mye heller og drikker øl med en gammel røver på Edvarts pub og prater om hvordan man best smugler sprit over grensa, enn å drikke økologisk oransje-vin med teatersjefen og prate om hvorfor Læsø-salt er bedre enn Maldon salt. Jeg elsker folk med rufsete kanter og mye levd liv, og jeg har hengt med utrolig mange forskjellige folk og gjenger i oppveksten, som nå gjør at jeg har et stort nettverk av venner og bekjente i alle samfunnslag i hjembyen min – Sarpsborg. På folkemunne bedre kjent som Særp, Hasjborg, Hockeytown, Porten til Europa, Solbyen og Pulverbyen. Kjært barn har mange navn, men en ting er sikkert: Arbeiderklassebyen Sarpsborg er én av Norges aller mest harry byer.

For meg er ikke ordet harry negativt. Det er en del av min identitet som har gitt meg masse kunnskap, erfaring, drivkraft, guts, samfunnsengasjement, galgenhumor, nyansert blikk på livets berg og dalbane og et komplisert forhold til maktubalanse. For meg ligger det noe ærlig og ekte i det harry. Og i den tiden vi lever nå, hvor sannhet og løgn blandes sammen og gråsonene stadig vokser seg større, tror jeg vi trenger det ekte, direkte og ærlige mer enn noen gang – spesielt i kunsten.

Ordet folkelig har fått et ufortjent dårlig rykte innen scenekunsten, synes jeg. FRP har tatt ordet «folk» og gjort det til sitt, og vi har latt dem gjøre det. «Folk» er et av de fineste orda jeg vet om, og «folkelig» er den største komplimenten noen kan gi en forestilling jeg har laget, for det betyr at det treffer folk. Jeg har ofte lurt på hvorfor folk i scenekunstmiljøet automatisk setter spørsmålstegn ved kvaliteten på en forestilling hvis mange folk som vanligvis ikke går i teatret kommer, og i tillegg liker forestillingen. For, hvis vi nedvurderer det «folkelige» – i stedet for å ta det på alvor, hvem er det vi mister som publikummere da? Hvilke perspektiver er det vi, altså hele «folket», ikke får oppleve, og hvem er det som taper på det? Det er ikke bare de som da ikke vil finne veien til teateret: det er oss alle, og ikke minst scenekunsten.

Hvorfor har scenekunsten dette blikket på det folkelige? Bunner og grunner dette i middelklassens redsel for å være harry? At man ikke skal like det alle andre liker?

Er man ikke nyskapende nok hvis det treffer mange? Faren er at teatret kun blir et sted for “50 shades of middelklasse-problematikk”.

Runar Døving er norsk sosialantropolog og forsker som har forbrukeradferd og norske matvaner som sine spesialområder. Han har forsket på harrybegrepet, og sier at harry-begrepet er et begrep middelklassen setter på “folk flest”, og han definerer middelklassekulturen ut ifra “redselen for å være harry”. Middelklassen løper alltid foran harrykulturen, og sørger for å hoppe videre før noe har blitt for populært. Runar Døving bruker syden som et godt eksempel. De som definerer seg som folk flest, er mest opptatt av å dra på sydenferie med en holdning som “bare vær med og heng på, dette er gøy”, mens folk i middelklassen heller vil finne seg sin egen bortgjemte strand og har et behov for å være unike. Her settes det unike opp mot å ha det gøy.

“Det er kanskje ikke bevisst, men vi er en av få nasjoner som har et fellesbetegnende ord på det å avvike fra alt som har med stil og klasse, eller «normalen» å gjøre.

– Harry er et begrep middelklassen setter på folk flest. Det er snakk om et dannelsesideal som de fleste lever i en slags selvfornektelse til. Middelklassen reiser også til Syden, men leier seg kanskje en leiebil og holder seg litt i utkantsområder fordi de mener Spania er fullt av overturisme. Dette er en fornektelse av egen eksistens.”

– Runar Døving

Mange er redde for bygdedyret, men jeg er mer redd for bymonsteret som sier: «Du kan ikke glede deg over det, du kan ikke like dét». Jeg synes det er noe ærlig med å være harry, å innrømme at man liker noe uten å skamme seg over det, selv om andre ser ned på det du gleder deg over. Hvordan har vi klart å skape et samfunn hvor det å glede seg “for mye” blir feil? Jeg elsker å ha det gøy, og slår et slag for ren glede uten skam. Jeg blir provosert av uttrykket “guilty pleasure”. Guilty? Hvorfor må vi skamme oss over glede? Føle oss skyldige fordi vi blir tatt i å glede oss over noe som ikke er “bra nok” å glede seg over. Og må glede være en motsats til kritisk tenkning innen scenekunsten og høy kvalitet?

“Sarpsborg er vant til å hevde seg i toppen av tvilsomme statistikker. De har høy arbeidsledighet, mange uføre og en stor andel innvandrere som har enda lavere utdanning og inntekt enn snittet for øvrig. Denne vinteren nådde kommunen øverst på pallen i den tristeste konkurransen av dem alle, den med høyest andel fattige barn. I starten var ikke byen spesielt berørt av koronapandemien. Det var ikke mange sarpinger som dro på skiferie i Alpene.”

– Utdrag fra Camilla Stoltenbergs bok “Året som aldri tok slutt”. Kapittel “Tilfellet Sarpsborg”

Den harry siden av meg har aldri passet så godt inn i teatermiljøet, og fra jeg kom inn på Teaterhøgskolen i 2002 skjønte jeg fort at dialekten min og mine erfaringer fra rølpetiden i tenårene i Særp ikke var mye verdt. Jeg prøvde å tone ned dialekten min og manøvrere så godt jeg kunne i et litt ukjent og snevert valg av kvinneroller som jeg ble presentert for. Jeg brukte mye tid på å prøve å tone ned hvem jeg egentlig var. Hvert år fikk vi lage 10-minutterforestillinger, og da kunne vi lage hva vi ville. Ingen rammer. Det ble mitt fristed! I 3. klasse lagde jeg en timinutter om Sarpsborg. Jeg drakk Borg øl på scenen, preka Østfolddialekt, heia på Sparta Hockeyklubb og fikk endelig gjort noe på scenen som virkelig betød noe for meg. Jeg avslutta med å heise foreldra mine ned fra taket. Den timinutteren tente en gnist jeg ikke hadde tillatt meg å kjenne på på tre år. Jeg fikk jobb på Trøndelag Teater og jobbet der i nesten 8 år. Da mine nærmeste venner fra Sarpsborg kom for å se på meg ble jeg ofte litt flau, for jeg visste at de kom til å kjede seg i hjel. Vi jobbet ikke med tematikk som angikk dem i det hele tatt.  De var stolte av meg, men de sa også at de ikke kan noe om teater så de forsto det kanskje ikke helt. Må man kunne noe om teater for å for å få noe ut av opplevelsen?

Jeg begynte å sette spørsmålstegn ved hvorfor jeg egentlig var skuespiller, hvorfor jeg driver med teater, og tanken om å lage teater for folka jeg vokste opp med ble til. På den tiden hadde jeg et “Jeg har gått på Teaterhøgskolen privilegie-kort i ermet” og hadde jobbet med mange ulike regissører og hadde et godt nettverk innen scenekunsten. Hvis jeg, som var ganske privilegert, kjente på urettferdighet, maktubalanse og det å ikke passe inn, da er det garantert mange andre som føler på det samme. Og da har norsk teater et problem. Jeg begynte å utforske mine egne blindsoner, og innrømte for meg selv at jeg ganske ofte kjedet livet av meg på teater, men ikke hadde innsett det før nå. Nå brenner jeg for at norsk scenekunst skal bli mer rufsete, rølpete og harry, for at flere skal føle seg hjemme, inkludert meg. Denne brannen leda meg til å i 2014 grunnlegge Norges første hiphopteaterfestival, SPKRBOX, og til det som er mitt nåværende kunstneriske prosjekt – den pågående trilogien Særp Tropez: der vi tar over nedlagte bygninger, lager stedsspesifikke og interaktive forestillinger i Østfold, med utøvere fra Østfold og der vi tar stedet vårt på alvor og forsker på harrykulturen som uttrykksform. Særp Tropez vil være en kunstopplevelse hvor du møter de som ikke er som deg, uansett hvem du er. På mange måter kan man si at det å ta min egen harry-het på alvor, var det som til slutt ga meg makt over mitt eget kunstnerskap.

Når man har makt må man være bevisst på hvem man selv er, hvilke privilegier man har og hvem man velger å gi mikrofonen til. Mangfold er et ord jeg har et komplisert forhold til. Jeg synes det handler om å utjevne ubalansen som har vært i norsk teater, og å gi mikrofonen til de som vanligvis ikke får den.

Jeg synes vi prater for lite om klasse når vi prater om mangfold, og jeg synes vi prater for mye, og gjør for lite. Jeg er lei seminarer og paneldebatter, og er best på å gjennomføre prosjekter, fremfor å ordlegge meg i det offentlige. Jeg er livredd for å skrive tekster som kommer på trykk, fordi jeg aldri har følt at det skrevne ordet er mitt. Norsk var faget jeg fikk dårligst karakter i, og det muntlige ligger mye nærmere mitt hjerte. Kulturell klassekamp har alltid vært min drivkraft og Særp har alltid vært min grunnleggende inspirasjonskilde. Jeg brenner for å lage teater for de folka som vanligvis ikke går i teatret og det interaktive møtet mellom skuespillerne og publikummere som ikke er “teater-trent”. For meg er de uplanlagte interaktive øyeblikkene der utøver og publikummer kobles på hverandre noe av det mest interessante, og det er der de mest magiske øyeblikkene oppstår. Jeg elsker å utforske det uperfekte vakre i det harry og rølpete uttrykket, og dyrke dette både visuelt og formmessig. For meg er det tilsynelatende stygge fascinerende, nyansert og tiltrekkende.

Kjernen i mitt kunstnerskap er kulturell klassekamp. Jeg vil lage teateropplevelser som snakker fra og ikke om, for folk som vanligvis ikke går i teatret. Jeg tror det er livsviktig at vi åpner teaterrommet for dette: både for oss som mennesker, men kanskje vel så mye for teaterkunsten i seg selv.

Det å ha fantastiske kunstopplevelser hvor man ler, gråter og har dype samtaler med folk du vanligvis aldri henger sammen med tror jeg kan være med på å forandre verden. Det er disse små møtene som på sikt bidrar til at vi ser annerledes på folk som ikke er som oss, og muligens forstår hverandre bedre. Vi har altfor få møteplasser hvor vi har ekte møter med folk som ikke er som oss selv. Min største drivkraft er å jobbe for at disse møteplassene blir reelt tilgjengelig for alle, der flere stemmer kan få komme til orde og der en harrytur til Svinesund kan ha like stor verdi som fotturen til en liten italiensk fjellby. For folk gjør jo alle disse tinga. Det er disse tinga som er bredden av begrepet “folk”. Lykkes vi med dette, kan vi kanskje ta begrepet “folkelig” tilbake, og fylle det med det det egentlig beskriver: noe mange kan samles om og i.