Gleder meg til å se deg i noe annet enn en joggedress!

I et teaterlandskap som føles klemt og presset, er tiden som frilansskuespiller mer usikker enn tidligere. Samtidig speiler ikke temaene og historiene som tas opp og spilles det Norge jeg kjenner. Alt føles fremdeles veldig svart–hvitt.

«Jeg gleder meg til å se deg i noe annet enn en joggedress!», sa mamma en gang om å se meg på teater.

Og joda, det ble enda en joggedress.

Siden 2018 har jeg jobbet i institusjonsteatret, og antallet joggedresser eller «urbane» kostymer er flere enn jeg kan telle. Jeg føler meg som en nisjeskuespiller som hovedsakelig spiller minoritetsroller. Men nå blir rollene færre – for å være 34 år, far og etablert, gjør det mer utfordrende å passere som en 20 år gammel byloker fra Dalen.

Var det dette utdannelsen min på Nord trente meg til – å bli permanent typecast? Og er det egentlig sånn samfunnet vårt ser ut? Finnes det ikke etablerte voksne, foreldre med flerkulturell bakgrunn?

Jeg har bitt meg merke i at det finnes flere kvinnelige flerkulturelle i dette alderssegmentet. Men hvor blir det av gutta? Akkurat nå sliter jeg med å komme på mer enn ti. Så fort vi bikker over 30–40, forsvinner vi, og de nye «freshe» bylokerne kommer frem.

Hva skjer med onkelen? Hva skjer med alenepappaen? Hva skjer med gründeren?

I vennegjengen min er vi rundt ti stykker. Alle gutta har familier, gode jobber, egne hjem og biler. Men jeg kan ikke si at jeg ser noen av dem speilet i teater-, film- og TV-landskapet.

Finnes vi ikke? Eller ønskes vi ikke sett?

Jeg tar opp dette temaet fordi jeg i mange år har vært aktiv i arbeidet for et flerkulturelt løft i kunst- og kulturfeltet. Mye av fokuset og det gode arbeidet har vært rettet mot barn, ungdom og unge voksne (sammen med folk som Belinda Braza, SPKRBOX, Cici Henriksen osv.). Et utrolig viktig arbeid, men også fokusert rundt de med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst og arbeiderklassestrøk. Historier som Tante Ulrikkes vei, Linje 5 og Hør her’a har gått jevnt og trutt på Det Norske Teatret og Rommen Scene, og nå Til ord for blod og Da vi var yngre. Hiphop-kultur, gatesmarte rollemodeller. Jeg elsker virkelig alt dette.

Men selv om jeg har tilbrakt halve livet i Dalen og utallige timer på banen med Tøyen som byens knutepunkt, vil jeg aldri være 100 %. Samme hvor mange ganger jeg synger med når Don Martin sier «en gang Romsås-gutt, alltid Romsås-gutt», eller som nå – når jeg ser ned på vannet fra leiligheten min ved Svarttjern.

Mellom to kulturer

Halvt norsk, halvt ghanesisk. Som liten har jeg alltid vært splittet mellom to kulturer, to sett verdier – alt under ett og samme tak. Jeg vokste opp med norsk mor og ghanesisk far, i et stort gult kråkeslott med eplehage på landet i lille ubetydelige Hobøl kommune. Et trygt hjem, med ressurssterke, akademiske foreldre.

Så veien min til Dalen; den tok jeg på eget initiativ. For det er noe med fellesskapet man finner der, som ikke finnes på bygda – eller på noen av kollene over byen (utenom Røverkollen da, vel å merke).

«For ensomheten i å aldri være 100 % er spesiell. En gave og en forbannelse.»

Faren min sa alltid: It takes two halves to make one whole. Dette har fulgt meg hele livet, gitt meg mange kamper med meg selv – men også mye styrke.

Fra aksept for mitt eget fulle navn, Gaute Adela, til forståelsen av mine to innbakte kulturer – både hjemme og i samfunnet. Jeg har en sterk identitet knyttet til Oslo øst som ungdom, men også erfaringen av å være far med verdier, moral, trygghet og forutsigbarhet lært på bygda. Med venner som selv henter i barnehagen, går på kontoret, trener, deltar på foreldremøter og er ledere i FAU.

Men i karrieren får jeg bare speile én side av dette. Det synes jeg er interessant – og problematisk.

Hvorfor er Norge så svart–hvitt?

Jeg vet at i land som Sverige og Danmark får du nyanser. Du kan se serier som Snabba Cash og virkelig kjenne bredden i det flerkulturelle samfunnet.

I Norge blir det fortsatt veldig svart–hvitt.

Samtidig står jeg her, med muligheten til å bruke en plattform, en stemme. Hva vil jeg bruke den til?

Siden 2022 har jeg reist rundt på videregående skoler i gamle Viken – Akershus, Buskerud, Follo, Østfold, Vestfold og Telemark. Jeg har snakket til titusenvis av ungdommer om formidling og poesi, om å bruke stemmen sin – men først å finne ut hva man vil si. Jeg har snakket om Yahya Hassan, hans liv og poesi, hans vilje til å fortelle sin historie uansett konsekvenser. Og jeg har vist hvordan både suksessen og hatet han møtte springer ut av det motet.

Motet til å ytre seg og ta konsekvensene for det man har sagt. At det farlige ikke er å si noe dumt eller feil – men å ikke si noe i det hele tatt. Noen må tråkke i salaten. Noen må si det usagte.

En som har turt å ta denne plassen, er Tani Dibasey. Han har gått hardt ut mot kultur- og teater-Norge, med en tydelig kritikk mot de svære blindsonene rundt hudfarge og elitismen som finnes i feltet. Det har gitt ham masse plass og rom til å gjøre mye bra. Samtidig er ikke hans visjon nødvendigvis det alle i det flerkulturelle teaterfeltet mener. Jeg er redd for hva som skjer om vi ikke klarer å løfte flere aspekter av denne debatten samtidig – om vi ikke har plass for uenighet og debatt, også i det flerkulturelle miljøet og rundt mangfoldstiltak.For én viktig ting er vi jo grunnleggende enige om: noe må endres i feltet.

Teatret speiler ikke mitt samfunn

Jeg mener at én ting er å jobbe for de unge – men hva med foreldrene? Skal ikke de også få muligheten til å reflektere over felles tematikk og konflikter?

«Teatret skal speile samfunnet. Men det speiler ikke mitt.»

Kanskje jeg ser en fjerdedel av meg – men resten synes ikke.

Ofte får vi høre at vi bare må samle oss og lage vårt eget. Men poenget er jo at de statlige teatrene skal speile hele Norge. Så hvorfor må vi presses til å lage vårt eget, når plattformene og scenene allerede finnes?

Mitt møte med Det Norske Teatret

Mitt første møte med Det Norske Teatret var gjennom Den mangfaldige scenen i 2011, der jeg fikk gleden av å jobbe med folk som Liv Hege Skagestad, Camara Lundestad Joof, Martin Lotherington og Morten Krogh.

I 2012 spilte jeg selv Jeppe i Jeppe på Berget, med Hulda Garborgs originale tekst, i forbindelse med teatrets 100-årsjubileum i Bullsalen. Hans Majestet Kongen var til stede.

Å spille en hovedrolle i dette historiske stykket, som en gang skapte slagsmål i Oslos gater, har satt dype spor. Det ble kjempet til blods for retten til å bruke sin egen stemme og dialekt på scenen. For at teatret skulle speile hele Norge.

Jeg sier ikke at Det Norske ikke gjør en innsats i dag. Det hadde vært feil – jeg jobbet selv der i seks år, fra 2018 til 2024. Men jeg er redd for at vi fumler bort ballen om mangfoldsarbeidet hovedsakelig retter seg mot ungdomskulturen, mot det som er hipt. Brune folk blir også voksne.

Flerkulturelle referanser

Da jeg gikk på Nord Universitet, oppdaget jeg et stort problem: kulturelle referanser.

Humoren min var ikke lik deres. Estetikken min var ikke lik deres. Dette blir relevant i kulturfeltet, og forplanter seg videre inn i kulturen som produseres. For vi har ulik estetikk, smak og humor. Dette har vært et problem lenge, kanskje spesielt for flerkulturelle gutter på teaterskolen. Mange står ikke løpet ut. Jeg fikk selv spørsmålet om jeg ville vente et år og starte i klassen under. Læreren min mente jeg aldri ville få aksept. Igjen ble ansvaret lagt over på oss – elevene, skuespillerne.

Jeg har bitt meg merke i at gjennom alle kullene på Nord, er det kun to gutter med afrikansk bakgrunn som har fullført bachelor: meg og Kingsford Siayor. Kanskje Verdal er for kaldt og landlig? Kanskje du må ha overlevd bygda først? Vi har sett det samme ved KHiO: gutta faller fra.

De statlige teatrene har et mandat om å speile samfunnet. Da må ledelsen og dramaturgene ta ansvar for å finne historiene. Lete etter forfattere, paralleller og relevans. Hvorfor skal det ligge kun på oss skuespillere? Ja, jeg bidrar gjerne – men ansvaret må være delt.

Hvem kan fortelle hvilke historier?

Jeg husker godt arbeidet med Tante Ulrikkes vei. At Victoria Meirik fikk regien til en så viktig flerkulturell historie. Jeg sitter igjen med en god følelse av å ha blitt tatt på alvor, blitt hørt og fått innflytelse. Selvironien var der, og spørsmålene florerte.

Å være en minoritet og kjenne på kroppen hva diskriminering er, har jeg gjort hele livet. Jeg har vært gjennom Beheim Karlsen, 9/11, Benjamin Hermansen, Obiora,  Utøya, Manshaus, Floyd og nå Tamima. Jeg har sett Pride vokse. Jeg har sett mennesker kjempe for retten til å være seg selv, og elske den de vil.

«Rasisme finnes. Diskriminering skjer. Men den tendensen jeg frykter mest, er krenkelseskulturen. Den hemmer oss mer enn den samler oss.»

Jeg sier ikke at vi trenger blackface, whiteface, crossdressing eller at alle skal spille alt. Vi har forskjeller, og det er fint.

Men å nekte meg som heterofil mann å fortelle en homofil historie, er i min mening like dumt som å nekte Kåre fra Bærum å iscenesette en historie fra Vest-Afrika.

Why the fuck not? Så lenge det gjøres med respekt og verdighet. Perspektivene kan alltid diskuteres. Å bli sett på igjen med nye øyne kan være verdifullt, det kan være lærerikt – for alle. Vi kan ikke bli så tafatte at kun svarte kan snakke om svarte, og hvite om hvite.

La folk gjøre feil. La oss tråkke i salaten. Samtalen er det som bringer oss videre – ikke tausheten. Så her er mitt tråkk i salaten: fra en voksen mann med locks som har gått mye i joggedress på jobb, men som gjør det sjeldent ellers. I likhet med mamma, så gleder jeg meg til å se flere av oss i noe annet enn det.