En valgkamp fattig på kunst og kultur

Mens partilederne konkurrerer om skatteletter og avgiftskutt, forsvinner folks trygghet og arbeidsplasser i kultursektoren – over hele landet.

På partilederdebatten i Arendal diskuterte politikerne kampen mot fattigdom og behovet for å få kjøpekraften opp og prisveksten ned. Samtidig opplever stadig flere kunst- og kulturarbeidere at arbeidsplassene deres kuttes og at kjøpekraften deres svekkes.

Debatten i Arendal kan oppsummeres med tre ord. Kutt, kutt og kutt. Høyre vil kutte i formueskatten, Senterpartiet vil kutte avgifter, Frp og Rødt vil begge kutte skatten, men ingen vil finansiere kultur. Nationaltheatret ble nevnt i partilederdebatten. Ikke som viktig nasjonal arena for scenekunst og samfunnskritikk – derimot brukt av Trygve Slagsvold Vedum (Sp) som selvskryt av hvor god han har vært til å kutte og spare penger.

I Norge kuttes kulturkronene som aldri før.

Bare i 2025 planlegger én av tre kommuner å kutte i kultur. Kuttene vil ramme bibliotekene, kulturskolene og kunstformidling særlig hardt, og svekke attraktiviteten til lokalsamfunn i bygd og by. Vanlige folk vil rammes; kulturarbeidere mister sitt levebrød og folket mister møteplasser for fellesskap, samtaler og felles opplevelser.

Vedum brukte både vannglass og melkekartong som rekvisitter i diskusjonene om kutt i avgifter. Budskapet var viktigheten av at folk skal bo i hele Norge. Men det virker som at han har glemt at folk ønsker å bo i levende lokalsamfunn. Folk bor i norske bygder av flere grunner enn billigere vann. Og da må man investere i kunst og kultur.

Dessverre er situasjonen i dag at man sparer seg til fant. 

Det er klart det er viktig å diskutere vanlige folks økonomi og kjøpekraft, bedrifters evne til verdiskapning, og om vi har riktig skatte- og avgiftsnivå i Norge. Men like viktig er hva slags samfunn vi vil investere i.

Kultur er lovpålagt og det er en del av totalberedskapen vår, men når likevel ikke opp når valgene for fremtiden skal diskuteres, som under partilederdebatten på Arendalsuka. Dette til tross for at vi aldri har visst så mye som vi gjør nå, om hva kultur betyr for folkehelse, demokrati og økonomisk verdiskaping i bygd og by.

Kulturens samfunnseffekter er veldokumenterte. Kultur tilfører mening i hverdagen, samhold i krisetider og motstandsdyktighet i møte med autoritære trusler. I Ukraina brukes mer penger på kunst og kultur nå enn før krigen.

I Norge er saken en annen. Generalsekretær i Norsk kulturforum, Monica Larsson, mener vi nå er vitne til et «jordskred», og kaller kommunenes kutt i kultur for «det verste kuttet vi har sett i kommunal kultursektor noen gang». Kuttene fører til at norske kulturaktører legger ned tilbud, frilansere mister inntekt, og unge kunstnere gir opp – før de i det hele tatt har prøvd. I kommune etter kommune blir kulturbudsjettene salderingsposten når økonomien skranter. Denne kortsiktige «logikken» er urovekkende. Å kutte i kultur for å spare penger, blir som å fjerne grunnmuren i et hus for å spare plass.

Det rimer ikke.

For med hver kulturkrone vi investerer, så øker verdiskapingen og attraktiviteten til ethvert lokalsamfunn. Kulturen gir avkastning.

Når vi bygger opp kulturaktører eller kulturinstitusjoner, sikrer vi arbeidskraft og skaper arbeidsplasser. Kulturen gir verdiskapning.

Og hver gang vi inviterer til kulturopplevelser, styrkes samholdet og den fysiske og psykiske helsen, og vi blir mer robuste. Kulturen styrker både folkehelse og motstandskraft.

Allikevel opplever vi at det kuttes og kuttes i kunst og kultur.

Hvorfor er egentlig kunst viktig?

I tiden vi nå lever i, med uro i verden, teknologiske skifter og økt polarisering, er satsing på kunst og kultur ekstra viktig – både for samfunnet- og demokratiet vårt. Vi trenger mer enn noen gang et rom for refleksjon og kritisk tenkning. Kunsten gir oss det rommet. Det er i kunsten vi kan stille spørsmål, tenke nytt og bearbeide det som skjer.

Scenekunsten er et godt eksempel. Det er et kunstuttrykk med den unike styrken at det utøves og oppleves i øyeblikket – her og nå. Det er en kunstart som samler folk og inviterer til fellesskap, fysiske møter, felles opplevelser og umiddelbare reaksjoner.

Dette trenger vi mer enn noen gang!

Men selv de godt etablerte scenekunstinstitusjonene våre er truet. Der det i statsbudsjettene fra år til år kan se ut som bevilgningene øker, opplever de å ikke få kompensert for lønns- og prisvekst. Det betyr i realiteten at bevilgningene kuttes – som igjen fører til færre produksjoner og høyere billettpriser. Konsekvensen er at færre og færre får tilgang til gode scenekunstopplevelser, på tross av at alle har krav på et godt, mangfoldig og helhetlig tilbud av kunst og kultur. Vi vet at opplevelser på scenen gjør noe med hvordan vi forstår oss selv og det som skjer rundt oss. Det gir nye perspektiver og styrker demokratiet. Så hva skjer med samfunnet når ikke alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser uavhengig av hvem de er og hvor de bor?

Det er nok av eksempler på kutt i scenekunstfeltet. Det som kanskje er det mest alvorlige, er at fellesnevneren for kuttene er at de gjennomføres med ekstremt kort tidshorisont, på sviktende kunnskapsgrunnlag, og med manglende konsekvensanalyse.

Og som om ikke det var nok, ser vi at flere politiske partier også tar til orde for å kutte i kulturfeltets tilskuddsordninger og stipendordninger. De vil kutte enda mer! Ordninger og mekanismer som er helt avgjørende for et velfungerende scenekunstfelt, med frilansere og institusjoner, er i fritt fall.

Det kan vi ikke la skje, verken for feltet eller for folket!

Mange av oss har savnet et politisk parti eller en politisk leder som hardnakket støtter kulturen vår, og som sier at kultur ikke er til pynt, men avgjørende for fellesskapet. I årets valgkamp er det påfallende få av dem. Samtidig skrives det mindre om kultur enn noen gang. I tillegg er kultur fraværende som tema i de aller fleste valgomater, og har også blitt fjernet som kategori fra partiguiden til NRK for valget 2025. Da er det kanskje ikke så påfallende at så å si ingen av våre partiledere «gidder» å snakke om kulturkuttene som skjer over hele landet. Tror de kanskje at så lenge ingen snakker om det, så skjer det heller ikke?

Faktum er at det skjer. Kulturarbeidere over hele landet kjenner det på kroppen.

Vi må snakke om det, og vi som velgere må være med å aktivt løfte fram hva vi mener er viktig for oss.

Per Emil Grimstad

Forbundsleder

Norsk Skuespillerforbund