Skadebegrensning – ikke almisser
Sylvi Listhaug mener støtteordningene til kulturlivet i forbindelse med pandemien er urettferdige, men hvem har sagt at slik støtte skal fordeles etter et rettferdighetsprinsipp?
Tiltakene som myndighetene har satt i verk for å begrense smitten og skadevirkningene av pandemien, bygger ikke på noe prinsipp om rettferdighet. Kulturlivet har opplevd en mye mer omfattende nedstengning enn mange andre næringer. Dette er ikke gjort for at det skal være rettferdig, men fordi myndighetene har sett de medisinske og de økonomiske skadevirkningene i et samlet perspektiv. Det gjøres for eksempel unntak i strenge innreiseregler for bransjer som vil lide store tap uten utenlandsk arbeidskraft. Det er neppe rettferdig, men det kan være klok politikk likevel.
Vi fordeler offentlige midler for å oppnå et resultat som samfunnet ønsker. Folk flest vil gjerne høre norsk musikk, lese norske bøker, se norske filmer og teaterstykker og ha utsmykning med norsk billedkunst. Det er grunnen til at Stortinget har bestemt at vi skal ha en kulturpolitikk og bevilget av fellesskapets penger for å tilrettelegge for produksjon og distribusjon av norsk kultur.
Kulturlivet består ikke primært av sære kunstnere i rare klær med et rødvinsglass i den ene hånden og sugerøret til statskassa i den andre, slik Listhaug synes å tro. Det arbeider veldig mange mennesker i kulturlivet. De finnes i bokbransjen, filmbransjen, mediebransjen og i kunst og kulturformidling. De aller fleste hører inn under gruppen ”folk flest”.
Pandemien truer leveransene av kultur til den norske befolkningen, og den truer inntektsgrunnlaget til den store gruppen mennesker som livnærer seg i denne bransjen. Vi kan gjerne være med på en diskusjon om støtteordningene er utformet på en optimal måte for hjelpe kulturlivet gjennom krisen. Da må vi også diskutere om støtteordningene virkelig er spesielt rause – sett i lys av de økonomiske og menneskelige konsekvensene av pandemien. Men å diskutere om de er rettferdige eller ikke, blir for dumt.
