Scenekunst for samekamp
I anledning samenes nasjonaldag deler vi en tidligere tekst om teater som en vei inn i samisk identitet.
Dette er et utdrag fra samtaler om samisk teater med tre scenekunstnere:
- Per Ananiassen teatersjef for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš
- Mary Sarre, mangeårig skuespiller på Beaivváš
- Karoline Viktoria Sletteng Garvang, ung skuespiller med samisk bakgrunn
Den generelle befolkningen i Norge har blitt mer oppmerksomme på den samiske delen av befolkningen de seinere årene. Mange ønsker også å undersøke egen samisk bakgrunn. Vil en tid med ny interesse for samisk kultur gjenspeiles i scenekunsten?
Den viktige naturen
Alle tre er enige om at forholdet til naturen preger samisk teater og alle tre bringer temaet opp. Karoline sier det enkelt:
– Det ligger i oss som nordlendinger og samer å ta vare på naturen. Naturen bare er der i oss.
Per har sin bakgrunn blant annet som dramaturg på Trøndelag teater og ser dramaturgien i det samiske teatret som knyttet til samisk naturforståelse:
– Jeg er opptatt av tid og rom. Innenfor det mer tradisjonelle teateret hvor jeg jobber nå, er vi organisert innenfor en lineær tidsforståelse. Det er effektivt og ligger i ryggmargen. Men det samiske utfordrer den lineære dramaturgien fordi samisk historieforståelse og samisk nærhet til naturen utvikler en ryggmargsrefleks for den sirkulære tiden. Reinen kan ikke beite hyppig på samme sted, for maten blir spist opp, man ødelegger grunnlaget. Naturen må fornye seg. I vestlig næringskontekst gir vi naturen uopprettelige sår, men innen det samiske henger folket og dyrenes overlevelse nært sammen med at naturen overlever også. Denne sammenhengen er veldig tett. Det ligger i mennesket, som har ydmykhet og takknemlighet, og nærmer seg naturen i stillhet. Det er en kvalitet i dette som er veldig interessant for teatret også.
Per nevner i denne sammenheng en tidligere teatersjef, Haukur Gunnarson, som introduserte spirituelle tema og som han mener møtte naturforståelsen på en eksplisitt måte.
Bygge samisk identitet
Karoline påpeker at det finnes mange måter å finne veien inn i det samiske:
– Forskjellen er ofte om man kjenner joiken, om den har vært tilstede fra barndommen av. Vi bruker duodji, samisk håndverk. For Eirin var det hennes inngang inn i det samiske. Vi bruker Lyngen-kofta, 5 ulike varianter av den. Eirin har sydd alle. Kofta står sterkest når det handler om å være synlig samisk. Jeg er mest samisk én gang i året, 6. februar. Resten av året kan jeg være norsk og ingen andre ser noe annet. Det er kjempefint å ta på seg kofta, men da har man plutselig mange lamper og blikk på seg.
Jeg spør hvordan det oppleves?
– Fra det norske storsamfunnet får man mye kjærlighet og forundring, mange har lyst å gi komplimenter, men er redd for å gjøre ting feil. Fra det samiske møter man også bekreftelse, men «koftepolitet» står like sterkt som «bunadspolitet», om ikke sterkere. Mønsteret nederst på koftekanten skal man ikke tulle med.
Karoline bruker sin forestilling for å finne en inngang og undersøke det samiske. Dette vil hun gjøre sammen med et ungt publikum når forestillingen skal ut på DKS-turne i Nordland og Finnmark i høst. Til nå har hun spilt forestillingen for et generelt publikum:
– Premieren var i Manndalen i Nord-Troms, etterpå var det voksne mennesker som kom til oss med gråten i halsen. En dame kom bort og fortalte hun var 50 år og fortsatt hadde det sånn. Så den følelsen av at dette er vanskelig kan sitte i lenge.
Da de viste forestillingen i Oslo, vakte den begeistring og gjenkjennelse hos en ikke-samisk befolkning:
– Vi spilte på Kloden, ingen der var samiske, men de relaterte til det. Mange hadde innvandrerbakgrunn og kjente igjen det å ikke være god nok i begge kulturer, hvordan det er å falle mellom flere stoler. Vi tar utgangspunkt i det samiske, men mange unge kjenner seg igjen i minoritetsperspektivet på andre måter.
Mary snakker om det etablerte samiske teatret og framhever betydningen av identitetsforståelse i forestillingene:
– Jeg merker at teatret har vært viktig for vår stolthet og at Beaivváš har vært mye viktigere for det samiske selvbildet enn man tenker på. Man påvirkes av alt man tar inn, så teatret har vært veldig viktig for den samiske samfunnsbyggingen.
Hun har ellers vært mye på turné i Sapmi og reflekterer over gode teaterforestillinger hun har vært med på som hun mener har betydd mye, og på spørsmål om disse forestillingene har en fellesnevner svarer hun med å fokusere på bredden og allsidigheten:
– Vi har jobbet med Arktisk Filharmoni, gjerne i mer store og monumentale produksjoner. Men det er viktig også med de mindre. For barn kan det være at vi dramatiserer eller leser bøker, bringer fram fortellinger. Vi gjør ikke så mye politisk teater, men nå tør man si at samene har blitt undertrykket, så nå kommer det kanskje mer av den type ting.
Forestillingene hun nevner viser stor bredde i form og tema. I et kort sveip nevner hun blant annet en tidlig forestilling som tok opp det tunge temaet selvmord blant samisk befolkning, Da de spilte Onkel Vanja, fikk de oppsetningen til å bli gjenkjennelig fra et samisk ståsted. Hun nevner også Laila Stien og forestillingen Vekselsang, skapt fra et samisk ståsted og som hun og mange andre kjente seg igjen i. Hun trekker også fram et prosjekt med Ferske scener, hvor de brukte norsk, samisk, engelsk, finsk og russisk, som var de språkene de hadde i teamet. Hun nevner også mange forestillinger med musikk og joik.
Kampen fortsetter
Jeg synes å se at det samiske teatret er nært knyttet til alt samisk liv, til språket, kunsthåndverk, joik, kofte, myter og fortellinger og store naturområder. Sápmi har ikke noen formelle grenser, men strekker seg fra sør for Trøndelag, nordover og østover, og gjennom fire land. I disse områdene er samene en minoritet.
Mary påpeker ofte viktigheten av at forestillingene kommer fra et samisk ståsted som man kan kjenne seg igjen i:
– Det er viktig å ta opp saker som er vesentlige for den samiske kulturen, at teatret tar opp temaer som angår oss. Det har vært en del viktige forestillinger, og flere kommer i tiden framover. Men vi er også en del av mainstream og mange tema er allmenngyldige. Vi er også en del av den verdenen. Men hvis vi slutter å vise den samiske siden, da er vi et hvilket som helst teater. Vi må våge å ta opp samiske temaer selv om de kan være litt vonde.
Hun trekker fram en pioner og minner samtidig om at kampen ikke er over:
– Harriet Nordlund har vært viktig for samisk teater. I samfunnsbyggingen av det samiske har det vært mange sterke og utdannede personer med mye kunnskap. Men selv akademikerne som nå er 75 og 80 år, har selv måttet lære seg samisk. Det har ikke kommet gratis å kunne samisk for disse generasjonene. Men nå lærer barna samisk. Vi må ikke glemme alt det har blitt kjempet for. Ingenting har kommet av seg selv – det har blitt kjempet fram.
Karoline fokuserer på de unge og framvekst av samisk identitet, og reflekterer over det:
– Jeg føler samisk kultur er veldig levende. Ja, man tar vare på det tradisjonelle i stor grad, men det er også rom for å utvikle seg med samfunnet ellers, så det ikke blir et museum man titter inn i. At det puster og lever tror jeg handler mye om det samiske tankesettet, den samiske naturen og livssyklusene. Det er mye som er veldig positivt, og er med på at flere kan føle seg trygge i det å være samisk.
