Norsk Skuespillerforbund
Welhavensgate 1, 0166 OSLO
Tlf: 21 02 71 90
nsf[at]skuespillerforbund.no
Resultatløse forhandlinger om betaling for skuespillerrettigheter
– Kampen handler ikke bare om hvor mye og hvordan det skal betales, men i bunn og grunn om det i det hele tatt skal betales, sier forbundsleder Knut Alfsen.

Resultatløse forhandlinger om betaling for skuespillerrettigheter

Skuespillerne har siden i fjor høst forhandlet med TV 2 om betaling for såkalte tredjepartsrettigheter. Fredag, minutter før forhandlingsfristen gikk ut, meldte TV 2 rettighetsorganisasjonen Norwaco, som forvalter disse rettighetene på vegne av skuespillerne, at de ikke så noen mulighet for å komme i mål innen fristens utløp.

TV 2 understreker også at de ikke dermed bryter forhandlingsforløpet. Det er vi naturligvis glade for, men må samtidig konstatere at for at en forhandlingsprosess skal føre til en løsning, må begge parter må være innstilt på å finne fram til en løsning. Inntil TV 2 kastet kortene fredag, hadde det vært taushet i en uke fram til utløpet av forhandlingsfristen. Da har man det ikke særlig travelt med å finne en løsning. Men det har vi, og det har norsk dramaproduksjon.
 
Situasjonen er uholdbar, og det vet TV 2. Det virker nesten som om TV 2 bare venter og venter på at trykket blir så stort på oss fra fortvilede medlemmer og produsenter at vi gir etter. Når den dag kommer, er det bare å konstatere at markedsmekanismen på tv-markedet har spilt fallitt, og at vilkårene for hva som kan betraktes som rimelig betaling for rettigheter dikteres av andre en de som skaper og produserer innhold. Vi må samtidig stille oss selv spørsmål om åndsverksloven reelt har betydning, når det i siste instans koker ned til ren forhandlingsstyrke.
 
Enhver opphavsrettslig beskyttet handling krever samtykke fra rettighetshaver. Som regel er dette samtykket betinget av betaling av et vederlag fra den som foretar handlingen eller utnyttelsen. Men det er klart at kjøper ikke betaler mer enn de må, eller ingenting hvis de kan få gjennomslag for dette i en forhandling. Derfor gir den pågående forhandlingen grunn til bekymring. Det virker som om TV 2 følger en bevisst «salami-strategi» og skjærer så mye av salamien at vi kunstnere bare sitter tilbake med pølseskinnet. Vi vil ikke akseptere at rettigheter klareres på den måten og til den prisen TV 2 dikterer. For å forstå dette, må man kjenne «økosystemet» for pengestrømmer i den audiovisuelle bransjen.
 
Audiovisuelle produksjoner er per definisjon prototyper, og det er ingen som kan forutsi verdien av slike produkter i det øyeblikk det signeres en avtale om å bidra. Kunstnerne som bidrar, mottar betaling for arbeidstiden som i det øvrige arbeidslivet. Men i tillegg blir det betalt for utnyttelsen av det ferdige produktet. For de fleste kunstnere står betalingen for utnyttelsen på tre «bein».
 
Det første «beinet» er betalingen for visningen på tv. Før 2016 ble det betalt for hver gang en produksjon ble vist på tv, en såkalt reprisebetaling. Dette gjøres fortsatt i de fleste land i den vestlige verden. Men de norske kringkasterne – NRK så vel som de kommersielle – mente dette systemet var utdatert og en hemsko for dem i intens konkurranse om seerne. For å imøtekomme ønsket fra kringkasterne har skuespillerne gått med på å motta en engangskompensasjon mot at kringkaster kan vise produksjonen så mye de ønsker i en avtalt lisensperiode på deres tv-kanaler og deres strømmeplattformer i Norge. Denne engangskompensasjonen for det tidligere reprisesystem forveksler TV 2 dessverre med betaling for alle rettigheter.
 
Et annet «bein» er «royaltysystemet». Rettighetshaverne sikres en rimelig andel av overskuddet når produksjonene blir solgt til utlandet, eller blir solgt til forbrukerne på f.eks. DVD i Norge. Dette skapte gode inntekter for produsenter, og etter hvert de medvirkende kunstnerne. Men bl.a. på grunn av den stadig mer massive utnyttelsen av produksjonene fra kringkastere, er inntektene i Norge sakte forsvunnet. Denne delen av kaka blir altså stadig mindre.
 
Det tredje og siste «beinet» er betalingen fra de som tjener penger på å tilby produksjonene til seerne. Dette er aktører som kjøper innhold fra kringkasterne for å selge det videre til forbrukene.
 
Tradisjonelt har dette handlet om de såkalte «kabeldistributørene» som Get, altså de som selger abonnementer til seerne. Kabeldistributørene har de senere årene regulert opp prisen til de norske abonnentene. Ifølge TVNorge (i forbindelse med deres konflikt i 2016) er det snakk om gjennomsnittlig kr. 1.000,- pr. år for hver av de ca. 2,2 millioner norske abonnenter siden 2010.
 
Kabeldistributørene opplever, på samme måte som kringkasterne, en stigende konkurranse fra utenlandske aktører som Netflix og HBO Nordic. For å holde på kundene, er de nødt til hele tiden å utvide tilbudet, slik at kundene i stadig stigende omfang får mulighet for å se programmene når og hvor de vil. Dette er med på å forsterke den massive utnyttelsen som kringkasterne selv gjør, og dermed forminskes muligheten for kunstnerne til å få en inntekt fra «det andre beinet».
 
En annen konsekvens av konkurransen utenfra, er at kabeldistributørene må se på prisene sine. Det er ikke lenger mulig for dem å øke inntektene fra abonnenter i samme omfang som tidligere. Men dette er store multinasjonale selskaper hvis primære mål er å sikre sine eiere og aksjonærer et overskudd. Når man ikke lenger kan øke inntektene sine, blir man nødt til å se på utgiftssiden. Og en mulig besparelse, er altså den betalingen som hittil har gått tilbake til rettighetshaverne.
 
I andre skandinaviske land skjer det fortsatt en rimelig betaling: En andel av inntektene til kabeldistributørene tilbakeføres til kunstene. Så hvorfor ikke i Norge? Er vi så forskjellige fra Sverige og Danmark? Opererer norske kommersielle kringkastere og kabeldistributører på helt andre vilkår enn sine søsterselskaper i nabolandene, med økt krav til forutsigbarhet? Nei, egentlig ikke, dette handler utelukkende om et marked hvor aktørene etter hvert har så forskjellig forhandlingsstyrke at det reelt sett ikke er «kontraktsfrihet» i markedet.
 
Norske produsenter er derfor i enda større grad enn sine skandinaviske kolleger avhengig av kringkasternes velvilje i forhandlingene. Så når kabeldistributørene og kringkasterne har avtalt seg imellom at dette skal det ikke lenger betales for til de norske rettighetshaverne, snur kringkasteren seg mot produsenten og rettighetshaverne med samme krav. De fleste rettighetshavere har verken forhandlingsstyrke eller økonomi til å stå i mot dette presset – og slett ikke hver for seg. I de andre skandinaviske landene står rettighetshaverne altså sammen, mens bildet i Norge dessverre blir stadig mer fragmentert.
 
Presset på de uorganiserte produsentene, dvs. de som ikke er medlemmer av Virke Produsentforeningen som Seefood eller Feelgood, er enda større. De trenger ikke forholde seg til våre tariffavtaler. Men det gjør de som oftest likevel. Det kan de imidlertid ikke når det gjelder det kampen står om i dag; om vår rett til å motta betaling for den handling som distributøren foretar når de leverer tv-kanaler ut til kundene. Produsenten har ikke annet valg enn å akseptere dette, ellers får de ikke oppdraget. Deretter snur produsenten seg mot de rettighetshavere, som de skal ansette, med samme krav.
 
Det er her vi står nå. Midt i en opphetet kamp om makt og penger. Kampen handler ikke bare om hvor mye og hvordan det skal betales, men i bunn og grunn om det i det hele tatt skal betales. Kabeldistributørene og kringkasterne har altså et ønske om å bryte ned det etablerte økosystemet, uten å tilby noe alternativ. Hvis økosystemet skal endres, må endringen være gjennomgripende for å bevare en bærekraftig utvikling. Forbundet kan ikke sitte stille og se på at inntekter de tidligere har fått, kanaliseres over til eiere og aksjonærer i disse store multinasjonale selskapene. Vi kan akseptere at kaka blir mindre, men ikke at vår andel av den kaka som er igjen forsvinner.
 
Norwaco og TV 2 forhandler nå på overtid. Imens holder skuespillere og produsenter pusten. Vi er alle avhengige av at bransjen fungerer for å tjene til vårt daglige brød. TV 2 derimot har økonomisk ryggrad til å vente. De satser tilsynelatende på at de skal være i stand til å holde pusten mye lenger enn oss som skaper innholdet. Hvis ikke aktørene selv gjennom løsningsorienterte forhandlinger kan verne om miljøet i bransjen, ser vi ingen annen mulig løsning enn at myndighetene griper inn – som en «deus ex machina»– og bestemmer hvordan vederlaget skal fastsettes. Da må politikerne utforme en bærekraftig politikk i en bransje hvor markedskreftene åpenbart kommer til kort.
 

Knut Alfsen
Forbundsleder
Norsk Skuespillerforbund