Norsk Skuespillerforbund
Welhavensgate 1, 0166 OSLO
Tlf: 21 02 71 90
nsf[at]skuespillerforbund.no
Vi opptrer samlet

Vi opptrer samlet

Tre uker i ledervervet har gitt meg enda sterkere bevis på at forbundet virkelig trengs.

Takk for tilliten! Den 31.5 valgte årsmøtet i Norsk Skuespillerforbund meg til forbundsleder. I tiltredelsestalen min sa jeg at min viktigste hjertesak er at skuespillere også må gis mulighet til å være hele mennesker. Vi må kunne ta vare på menneskene rundt oss – barn, partnere og gamle foreldre - og vi må ha en økonomisk forutsigbarhet som gjør at også vi kan oppta banklån og eie vår egen bolig.

Så kom mandag første juni og arbeidsdagene startet med et smell. Vi har fått kastet mange saker i fanget som snarere gjør at disse målene rykker lenger unna:
Det blir ikke lettere for en skuespiller å prioritere familien når teatrene presser på for å spille flere søndagsforestillinger. Det blir ikke lettere for skuespillere å få en stabil økonomi når trenden i samfunnet går mot flere og kortere midlertidige ansettelser. For at arbeidsgiverne skal få større forutsigbarhet må vi redusere på vår, blir det hevdet. Selv om målet er bedre arbeidsbetingelser for skuespillere, blir vi altså møtt av en hverdag hvor vi må kjempe med nebb og klør for at de ikke skal bli verre…

I min første arbeidsuke som forbundsleder reiste jeg til Dublin for å delta på møte i den internasjonale sammenslutningen av skuespilleres fagforeninger: FIA (Federation International des Acteurs). Dette møtet ga meg noen nye perspektiver. Skuespillere i Norge kommer godt ut av det ved første øyekast: vi har gode tariffavtaler og ligger helt i verdenstoppen når det gjelder årlig inntekt. Men det gjelder stort sett bare de som jobber ved institusjonsteatrene. Hvis vi legger Telemarksforskning sin kunstnerøkonomiundersøkelse til grunn, ser vi et mer sammensatt bilde. I vårt ”frie felt” hersker lovløsheten (og kunstnerne subsidierer feltet med sin egen arbeidsinnsats).

Skuespillernes fagforeninger i blant annet Storbritannia, Frankrike og USA var opptatt av å understreke at ”Actors are workers!”.  Skuespillere blir altså betraktet utelukkende som arbeidsfolk som er ansatt av teatrene som er arbeidsgivere. Forbundene i disse landene har lover som sier at skuespillere som organiserer sin virksomhet som næring, ikke kan bli medlemmer. Jeg var litt forsiktig med å trekke fram at i Norge har vi en kulturminister som har det som sin hjertesak at alle kunstnere skal være entreprenører og forretningsfolk. Hvis Norsk Skuespillerforbund skulle ekskludere alle medlemmer som har et enkeltpersonforetak, ble det ikke mange igjen. (Forbundslederen er av dem som måtte ekskluderes…) Vi som arbeider som skuespillere i Norge bør uansett bli flinkere til å kreve å bli ansatt på tariffestede vilkår, og begrense bruken av fakturering mest mulig. (Visste du i det hele tatt at tariffavtaler ikke gjelder når du fakturerer? )

Equity (som britenes fagforening kalles) har laget en avtale som gjelder i produksjoner utenom de offentlig støttede og de kommersielle teatrene, hvor lønnssatsene bygger på den nasjonale minstelønningen. I Australia har de en avtale som gjelder for co-produksjoner mellom individuelle, selvstendige scenekunstnere. Kanskje dette er noe vi kan hente inspirasjon fra også i Norge?

Jeg fikk følgende respons fra et medlem som hørte tiltredelsestalen min:

–Jeg likte ordene du sa om det om å kunne kombinere yrkesutøvelsen med å ta ansvar for menneskene rundt seg. Jeg følte meg umiddelbart mindre alene da jeg hørte dem.

Det varmet, og går rett til kjernen av hva jeg mener arbeidet i skuespillerforbundet handler om:
Vi skal stå sammen for å få gode arbeidsbetingelser og arbeidsvilkår – på den måten går vi også sammen om å lage bedre scenekunst.

Equity har dette slagordet: “We act together for actors rights”. Selv om ordet opptre også har to betydninger på norsk, lar slagordet seg ikke oversette like kort og fyndig. Det nærmeste jeg har kommet er:

Vi opptrer…
Vi opptrer samlet –
for rettighetene til de som opptrer!