Norsk Skuespillerforbund
Welhavensgate 1, 0166 OSLO
Tlf: 21 02 71 90
nsf[at]skuespillerforbund.no
Terror og kunst
Hvilket budskap vil vi formidle gjennom kunsten vår, spør forbundsleder etter terroraksjonene i Paris, som blant annet rammet det utøvende kunstmiljøet hardt.

Terror og kunst

Scenekunsten trengs i krisetider. Men vi som lever av våre frie ytringer, står foran nye, etiske dilemmaer, skriver forbundsleder Knut Alfsen etter terrorangrepene.

Klokken var fem lørdag morgenen. Jeg satt i resepsjonen på Park Hotel i Bled, Slovenia, sammen med generalsekretær Eirik Djønne og ventet på å bli transportert til flyplassen i Ljubliana. Det var da jeg fikk nyheten om terroren i Paris.

Samarbeid med andre skuespillerforbund

I to dager hadde Eirik og jeg sittet sammen med kolleger fra de andre europeiske skuespillerforbundene og rettighetshaverorganisasjonene og diskutert vederlag for opphavsrett og andre fagpolitiske saker. Med ett var dagsorden en annen.
Jeg må innrømme at den første tanken som gikk gjennom mitt morgentrøtte hode, var helt praktisk: ”Håper ikke det gjør det vanskelig å fly hjem … ”. Så begynte omfanget og konsekvensene av det som hadde skjedd, å trenge inn.

Vi skrev en kondolansemail til Jimmy Schumann, vår kollega i det franske skuespillerforbundet som vi nettopp hadde sagt farvel til. I svaret hans, som du kan lese her, sier han blant annet:

" as we mourn the senseless loss of life and injuries sustained by all the victims
[Y]our messages of solidarity go straight to our hearts.
Thank you once again. The show will go on. It must."

”The show must go on!”  Det er en innstilling som sitter dypt plantet i oss teaterfolk. Terroren får konsekvenser også for oss. Verden blir ikke som før.
The show must go on! – selvfølgelig: vi skal ikke la oss skremme til taushet.
Scenekunsten kan bidra med mellommenneskelige møter og felles opplevelser. I en tid der sterke krefter ønsker å så splittelse og frykt, trenger vi dette mer enn noen sinne.

Men hvilket budskap vil vi formidle gjennom kunsten vår i den tiden vi lever i? Vi bør gjøre en reflektert analyse og ikke handle overilt i raseri og fortvilelse.  Skal vi gjøre som terroristene forventer, og trappe opp konfliktnivået? Da er sannsynligheten stor for at vi skaper grobunn for ytterligere rekruttering til terrorismen … Eller finnes det andre alternativer?

Ytringsfrihet vs fri ytring

Norsk Teater- og Orkesterforening har publisert en interessant artikkel av teaterviter og avtroppende sjef for Black Box Teater, Jon Refsdal Moe.  Han skiller mellom ytringsfrihet og fri ytring: Ytringsfriheten er ikke under press i Vesten, sier han. Den er nærmest hellig, og ingen står fram offentlig og snakker mot ytringsfriheten. Den frie ytringen derimot, forstått som enkeltindividets bramfrie utsagn, begrenses imidlertid av selvsensur og redsel for konsekvensene.

Dette mener jeg Refsdal Moe har rett i. Likevel har jeg et behov for å nyansere. Selvsensur kan ofte være positivt også. Vi scenekunstnere driver slik sensur hele tiden: ”Er dette godt nok? Forstår publikum mine intensjoner best hvis jeg gjør det på denne måten i stedet? Vil de le av dette?” Det er forskjell på denne typen faglig selvsensur og selvsensur på politisk grunnlag. Men grensen mellom de to oppleves kanskje som mindre tydelig enn vi skulle ønske.
Er det akseptabelt å endre ytringen av frykt for at publikum ikke vil le, men uakseptabelt å endre den av frykt for at publikum skal bli støtt?

Refsdal Moe sier at kunsten må være et rom hvor ytringer ikke dømmes på grunnlag av sine konsekvenser i verden utenfor kunstverdenen. Kunst skal være et rom for å eksperimentere med alternative virkeligheter.. Men samtidig ønsker vi jo nettopp å påvirke virkeligheten gjennom kunsten vår. Kan vi forvente at publikum skal klare å skille mellom det vi brenner for i virkeligheten og det vi ”Ikke mente egentlig – det var bare på kunst …”?

Økt forståelse i en globalisert tid?

Verden er globalisert. Gjennom internett formidles kulturuttrykk til hele verden. Den konteksten de kulturelle ytringene er fremsatt i, blir derimot ikke formidlet like godt. Da er det lett å misforstå. En misforståelse er også en forståelse, og dessverre kan den gi næring til hat. Er vi villige til å ta ytringsansvar? I hvor stor grad skal vi forhåndsvurdere mulige rasjonelle og irrasjonelle reaksjoner på det vi skaper? Tør vi å si det vi mener?

Kunsteriske opplevelser utfordrer oss til å tenke nytt, til å revurdere våre egne oppfatninger  – kanskje til å få en større forståelse av andres ståsted og begrunne vårt eget. Dette er grunnleggende for den frie tanken, det må vi beholde! Men vi som lever av våre frie ytringer, står foran nye, etiske dilemmaer. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan vi skal møte dem – annet at det blir viktigere enn noen sinne å diskutere disse spørsmålene framover!