Norsk Skuespillerforbund
Welhavensgate 1, 0166 OSLO
Tlf: 21 02 71 90
nsf[at]skuespillerforbund.no
Seksuell trakassering på jobben
Forbundsleder Knut Alfsen skriver om forskningsrapporten som viser at det er mer vanlig at skuespillere opplever å bli seksuelt trakassert enn den gjennomsnittlige arbeidstaker.

Seksuell trakassering på jobben

- Alle har rett til å gå på jobb uten å være redd for å bli utsatt for ubehagelige seksuelle opplevelser, skriver forbundsleder Knut Alfsen.

En forskningsrapport fra BI satt nylig seksuell trakassering blant de ansatte på teatrene på dagsorden igjen. Utgangspunktet for rapporten var en undersøkelse forskerne utførte i 2010 i samarbeid med NSF. Resultatene av vår spørreundersøkelse den gang, viste at det er mer vanlig at skuespillere opplever å bli seksuelt trakassert enn gjennomsnittlig blant alle norske arbeidstakere. Forskerne har i årene som har gått, arbeidet videre med materialet, og blant annet gjennomført kvalitative forskningsintervjuer med skuespillere.
 
Den nye forskningsrapporten kan altså ikke svare på om det har blitt mer eller mindre seksuell trakassering siden 2010. Vi får imidlertid en dypere forståelse av problematikken. Det er ikke helt åpenbart hvordan seksuell trakassering skal defineres. Det kan gjøres strengt juridisk og formalistisk ved å slå fast at handlinger av denne og denne typen skal anses som seksuell trakassering.  Problemet med denne tilnærmingen er at den ikke tar høyde for relasjonen mellom de som er involvert. Samme konkrete handling kan være hyggelig i en situasjon og veldig trakasserende i en annen. Alternativet er en fenomenologisk tilnærming. Det vil si at hvis noen opplever at de blir seksuelt trakassert, så er det trakassering.

Denne forståelsen legger imidlertid et stort ansvar på offeret for trakasseringen. Det er opp til offeret å si fra at ”det er ikke greit at du gjør sånn med meg!” I NSF får vi så godt som aldri melding fra skuespillere som har blitt seksuelt på jobben. Samtidig var det altså mange som anonymt opplyste om at dette skjer i spørreundersøkelsen for seks år siden. Dette tyder på at folk er redde for å ta opp problemet, og samtidig er det en stor utfordring for NSF når vi skal forsøke å bedre på forholdene. Vi har lite konkret å vise til. 

Vi må derfor satse på to ulike strategier. Det første er å sette problemet på dagsorden gjennom holdning skapende arbeid. Det kan være riktig å bygge på seksuelle spenninger når vi arbeider med teater og film, men profesjonelle skuespillere bør vite hvor grensen går mellom jobb og privatliv. Det andre er at vi må backe opp folk til å tørre å si fra. Det beste er å gjøre det i det samme situasjonen oppstår. Da bør den som trakasserer slutte straks og be om unnskyldning. Hvis det av ulike årsaker ikke lar seg gjøre bør man ta opp saken med tillitsvalgte eller forbundet. Alle har rett til å gå på jobb uten å være redd for å bli utsatt for ubehagelige seksuelle opplevelser.