«Jeg liker ikke musikal jeg, men den der traff meg veldig.»
Første gang jeg møtte denne frasen til stadighet var mens vi spilte Next to Normal på Det Norske Teatret i 2010. Og jeg tenkte: Da kan du vel ikke egentlig si at du ikke liker musikal? Og hva vil det da si å ikke like musikal? Er det basert på en forutinntatt holdning til hva musikal er? Og hva ER egentlig musikal? Er det kun én ting?
For meg er musikalen en stor «sekkebetegnelse» som rommer et hav av sjangre og utrykk. Den er akkurat like stor som teatersjangeren, og jeg kan ofte synes det er vanskelig å skille mellom disse to. Det er flere forestillinger jeg har sett som ikke omtales som musikaler, men som for meg i aller høyeste grad er det. Om vi legger til grunn at karakterene på et eller flere tidspunkt bryter ut i sang som et kunstnerisk virkemiddel, er vi ikke da innenfor musikalsjangeren?
Grunnen til at jeg tidlig i mitt arbeidsliv ble opptatt av dette hadde nok med selvfølelsen å gjøre; da jeg var så heldig å komme inn på teaterskolen var det TEATER som var den flotte kunstformen vi skulle jobbe med, musikalen lå et godt stykke lenger ned på rangstigen. Så selv om jeg hadde gjort flere musikaler og revyer/kabareter som amatør og student (og elsket det), var ikke tanken min at det var noe jeg skulle holde på med etter endt utdannelse. Da vi var ved slutten av studiene og jeg hadde fått et tilbud fra Det Norske Teatret var det en medstudent som sa til meg at: «Teatret var heldig som hadde fått en musikalartist som meg». Det var ikke ment som en kompliment.
Jeg hadde ikke forestilt meg at mitt arbeidsliv først og fremst skulle dreie seg om musikaler. Det var ikke det jeg ønsket. Jeg ville være skuespiller og spille teater. Jeg var selvfølgelig sjeleglad for at jeg hadde fått jobb da jeg var ferdig på Teaterhøyskolen, og hadde nok ikke en klar formening om hva det arbeidet skulle innebære. Men at jeg skulle ende opp med å primært synge de 12 første årene av arbeidslivet mitt hadde jeg aldri sett for meg.
Store deler av denne tiden følte jeg meg underdanig mine kollegaer som jobbet med teater og film. Fordi musikalen var mer kommersiell og mindre kunst. Mer lettbeint, og ofte med et bredt og stort publikum, langt unna den smale scenekunsten. Og musikaler – de ble kun satt opp på hovedscenen for å kunne selge mange billetter. Siden jeg begynte å jobbe på Det Norske Teatret i 2000 er det satt opp én musikal på vår Scene 2: Once, som hadde premiere i 2025. Tittelen får en slags dobbeltbunn i denne sammenhengen, men jeg håper det blir flere produksjoner på Scene 2 etter hvert. (Jeg vil hevde at Bikubesong, en kjempesuksess vi hadde på Scene 2 fra 2003-2006+2013, i aller høyeste grad er en musikal, men den ble aldri omtalt som det). Det forteller også noe om hvordan den kunstneriske ledelsen tenker om musikalen og musikkteater som sjanger. Det er vanskelig å forestille seg i et mindre format på en mindre scene. Og det til tross for at det er skrevet mange musikaler som er kammerspill for små rom. De spilles dessverre svært sjeldent.
Men hva er det da med denne sjangeren, sekkebetegnelsen, som både er elsket og hatet? Og hva er det som gjør at mange har en forutinntatt holdning til fenomenet?
«Jeg møter svært sjelden mennesker som sier at de ikke liker teater, som sjanger. Da kan vi heller diskutere forskjellige oppsetninger og være enige eller uenige om produksjonen har lykkes.»
Når det gjelder musikalen, så tenker jeg at det ER vanskelig å lykkes. Det krever stor kompetanse på mange områder fra alle involverte. Og for oss skuespillere: når pusten ikke er fri fordi den er bundet opp i takt og tone, og musikken forteller deg hvor høydepunkt og vendepunkt er, så er det en helt annen øvelse enn når man får eie sin egen pust og rytme. Hodet blir fylt av musikken, så det er vanskelig å høre sin indre stemme. Man må også hele tiden ha det tekniske apparatet klart til å kobles på der hvor det behøves. Da må det tekniske overstyre innlevelsen for at stemmen skal tåle gjentagelsen neste kveld. Det er også en forståelse av samspillet mellom tekst og musikk som må være til stede: Hvor mye trenger jeg som skuespiller å spille ut denne situasjonen og/eller følelsen – all den tiden musikken er en sterk medforteller som trenger inn i hjertet på en helt annen måte enn teksten alene. Om den forståelsen ikke er til stede kan det fort bli pompøst og for mye av det gode (eller for lite) – det er en delikat balansegang det er utfordrende å lykkes med. I tillegg skal det danses, som innebærer at kroppen til stadighet er i posisjoner som verken gagner forsøket på samtidig sang eller scenisk innlevelse. Ofte er også musikalene rent teaterteknisk utfordrende (rekorden er 15 mer eller mindre hurtigskift i Evita), som gjør at det som skjer off-stage påvirker det som skal skje on-stage; om stresset bak scenen blir for stort kan det være utfordrende å finne den rette roen tilbake i neste sceniske øyeblikk. Noen ganger klaffer alt, og det er magisk å være med på. Andre ganger oppleves det som om ikke alle tannhjulene i maskineriet vil klikke på plass og det blir en humpete og utfordrende øvelse.
«Det er heller ikke lett å lage godt teater. Men musikkteateret og musikalen er underlagt flere tekniske lovmessigheter slik jeg ser det.»
Og så er det selvfølgelig mer utfordrende å balansere 3 øvelser; skuespill, sang og dans, enn 1 øvelse; å være skuespiller med en fri pust.
Jeg vil fortelle litt mer om Next to Normal: Musikalen som nok kommer til å stå igjen som noe av de fineste jeg har fått gjøre gjennom hele arbeidslivet mitt. Den handler om en familie på far, mor og datter hvor mor har en bipolar lidelse som påvirker hele familien, og hvor dype ubearbeidede traumer fra fortiden har ødelagt dem på hver sin måte. Vi møter også en sønn, en kjæreste og flere leger. En musikal om psykisk lidelse på nynorsk. Ikke spesielt sexy. Vi hadde solgt noe få hundre billetter før premieren og det var lett panikk på teateret. Men vi arbeidet hardt for å finne en form og et utrykk for historien og forestillingen. Svein Sturla Hungnes hadde regi og Marianne Skovli var regiassistent og koreograf.
Jeg glemmer aldri premieren. Da vi sto på scenen og sang den siste sangen som handler om håp og lys, så vi utover en sal som hadde raknet fullstendig. Denne fortellingen traff på et kollektivt plan, på en måte som jeg tror jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Summen av kollektivet, historien og måten vi fortalte historien på var så mye større enn hver enkelt av oss. Og jeg tror at det egentlig ikke hadde vært mulig å fortelle denne historien uten musikken. Vi ville ikke ha orket å ta det innover oss, vi ville ha distansert oss og blitt betraktende. Men musikken snakker til hjertet, og åpner det, og gjør oss mottagelige for følelser på en annen måte enn i møte med tekst alene.
Jeg opplevde at Next to Normal åpnet opp for en ny forståelse av hva man kan lage musikal om og hvilke historier man kan fortelle gjennom musikk. Jeg opplevde også at det var et annerledes materiale å arbeide med siden så mye av det musikalske og sangene var handlingsdrevet. Ofte er det jo slik i musikaler at sangene representerer mer refleksjon og at spillescenene driver handlingen videre. I Next to Normal er det musikken som driver handlingen fremover. Jeg opplevde materialet som utrolig godt gjennomarbeidet (Tom Kitt og Brian Yorkey hadde brukt 10 år!), og tekst og musikk var sammenvevd på en helt vidunderlig måte. Det var bare å lene seg inn i materialet og nesten la det ta over og leve sitt eget liv. Vi endte opp med å spille 90 forestillinger over to sesonger. Det var et fantastisk, smertefullt eventyr.
Om jeg hadde følt meg underdanig mine kollegaer tidligere i mitt arbeidsliv, så sluttet det med Next to Normal.
«Jeg bestemte meg for aldri mer å undergrave kraften i musikkteateret, og heller ikke undergrave mitt eget virke i forhold til andres.»
Jeg vet at jeg har vært – og er – svært privilegert med tanke på alle de musikkteaterproduksjonene jeg har fått være med på. De spenner så vidt; fra de mer «klassiske» som My Fair Lady, Evita, Bør Børson, Wich Witch, Piaf og An-Magritt. Mamma Mia i 2009, det mest kommersielle jeg har vært med på, men også noe av det mest profesjonelle og best organiserte fra A til Å; et ellevilt år, og nærmere popstjerne er det ikke mulig å komme. Videre til de mer moderne som Antons Villfaring (de som vet, de vet), Next to Normal, Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje …, Tenk om og Påfuglen. Så til de mer eksperimentelle som Semper Eadem (en stoor favoritt og evig takknemlig), Vikla inn i blått og nå sist Europavisjonar med all sin herlige galskap og sitt store alvor. Gjennom alle disse produksjonene og mange flere har jeg fått lov til å forske, oppdage nye rom, få sannheter omformet, blitt skikkelig utfordret, gått på trynet, mistet stemmen (maaaange ganger), ledd og grått, elsket og hatet, vært redd og modig.
Men først og fremst takknemlig. Ingen ting i livet er en selvfølge. Og når alt går opp i en høyere enhet og en engel går gjennom rommet og jeg bare vet at scene og sal opplever det samme i et musikalsk og scenisk øyeblikk: da er jeg på mitt aller lykkeligste.
Så får de som av uante grunner ikke liker musikaler og musikkteater bare ha det så godt.
