Mangfold: Vi er ikke fremme ved stedet for rast

Mangfold, personlig identitet og sosial identitet har en forbindelse og henger sammen.

Identitet er flytende og endrer seg i takt med endringer i omgivelsene og personlige valg gjennom livet. På samme måte endres forståelsen av «Mangfold». Derfor er det forskjellige oppfatninger om hvordan mangfold skal defineres og ikke minst fremmes. Og det i seg selv gir assosiasjoner til mangfold fordi det ikke kan være én visjon som skal være gjeldende for mangfold i teaterfeltet.

Jeg ble i sin tid det første medlemmet med ikke-vestlig bakgrunn i Norsk Skuespillerforbund. Senere ble jeg valgt inn i styret og var styremedlem i seks år. Så fikk jeg også æren av å være medlem av valgkomitéen. Mens jeg var styremedlem, foreslo daværende nestleder Janne Langaas at forbundet skulle markere et år som mangfoldsår for å fremme kulturelt mangfold. Dette var lenge før regjeringens Mangfoldsår i 2008. Både i 2001 og 2020 ble et helt nummer av Stikkordet viet til mangfold. Det har vært en sann fryd å være vitne til at både forbundet og Stikkordet har vært opptatt av mangfold opp gjennom årene.

«Først når utlendinger får vanlige roller, føler jeg meg godtatt.»

I denne uttalelsen, fra et intervju jeg gjorde i Dagbladet i 1987, lå det et sterkt ønske om fargeblind casting der skuespillere velges ut til roller uten å ta hensyn til deres etnisitet. Min mangfoldsforståelse tilsier at blind-casting bør gjelde begge veier, det vil si at ikke-hvite skuespillere må kunne spille hvite roller – og hvite skuespillere må kunne spille ikke-hvite roller.

NRK-dramaserien «Makta» gjorde et interessant og modig grep ved å caste Nader Khademi og Manish Sharma i rollene henholdsvis Einar Førde og Ivar Leveraas. For mitt vedkommende kunne gjerne begge skuespillerne ha blitt sminket slik at de lignet på karakterene de spilte. I en eventuell oppfølger av «Makta» bør det være uproblematisk hvis Hadia Tajik spilles av en hvit skuespiller.

Det er blitt gjort mye for å øke mangfold på norske scener. Den rødgrønne regjeringens «Mangfoldsåret 2008» var et viktig bidrag til å sette kulturelt mangfold høyere på dagsordenen. Daværende kulturminister Trond Giske så på kulturen som et virkemiddel for å fremme mangfold, og brukte politiske muskler for at de store institusjonene skulle forstå at det ble forventet at mangfoldstenkningen ble innarbeidet i deres aktiviteter. Det ble et krav til kulturinstitusjoner om å avlegge årlig rapport om tiltak for mangfold som fikk mange til å forbedre innsatsen. Senere ble kravet fjernet av den borgerlige regjeringen ledet av Erna Solberg.

Et annet viktig og effektfullt tiltak for mangfold var Det Norske Teatrets unike teaterskole, Det Multinorske. Takket være denne skolen har mangfold blitt mer synlig, og vi har fått flere talentfulle og spennende skuespillere, som for eksempel Sara Khorami. Hun har gitt mange gode opplevelser til både teaterpublikum og kino- og TV-seere.

Mangfold handler ikke bare om rollebesetning, men også om hvem som har definisjonsmakt. For eksempel teatersjefer og kunstneriske ledere som bestemmer repertoar og ensemble. Det handler også om hvilken historie iscenesettes fra hvilket ståsted. De som har makt til å bestemme hvilken historie som fortelles, har et ansvar for at ikke én type historie dominert av én type perspektiv blir gjeldende kultur.

«Referansene til de som sitter med definisjonsmakt avgjør, bevisst eller ubevisst, hvilken historie og hvilket perspektiv som slippes til.»

For å iscenesette nye historier som ellers ikke slippes til i offentligheten og kjente historier med nye innfallsvinkler, driver jeg et eget foretak. Referanser fra Ibsen, Hamsun, Bulleh Shah og Ghalib går hånd i hånd med hverandre i mitt hode. Jeg tenker at gjennom teatrets mange virkemidler og med riktig retning, kan det være en av de beste verktøyene til å formidle en historie med et budskap. Den fremtredende pakistanske kulturfilosofen Sibt-e-Hasan (1916-1986) sa at «Et kunstverk uten budskap er uferdig kunst.» Jeg liker å jobbe med å skape scenekunst ut fra denne forståelsen. Med mine teateroppsetninger ønsker jeg å formidle historier med et annet perspektiv enn det eurosentriske.

Som en del av det frie scenekunstfeltet møter jeg mange utfordringer. Og utfordringene blir ikke mindre av at jeg i tillegg vil fremme mangfold fra mitt ståsted. Søknadsprosess er i seg selv et sorgens kapittel. Det ene avslag følger det andre. Noen ganger får jeg inntrykk av at det er lite rom for ikke-klisjéfylte perspektiver og ikke-stereotype fortellinger. Omstendighetene som normaliserer mangfold, er mindre interessante enn premisser som gjør et stort poeng av mangfold. Hvis jeg for eksempel vil fortelle en historie om en norskpakistansk kvinne som vil gifte bort sin datter, vekker dette nysgjerrighet. Men hvis jeg vil sette opp Tennessee Williams’ Glassmenasjeriet der moren Amanda er besatt av å finne en frier til sin sårbare datter Laura, så er ikke det interessant.

De fleste støtteordninger ser positivt på samarbeidprosjekter, men det er ikke bare, bare å finne en samarbeidspartner. Min erfaring er at mange teatersjefer ikke engang svarer på helt relevante og saklige henvendelser. Det er mulig at de har for mye å gjøre og derfor ikke har mulighet til å svare på henvendelser fra frie grupper. Men de skal vite at da er de med på å demotivere engasjement for å vise nye perspektiver.

Etter å ha jobbet beinhardt med å få produksjonen på plass, har jeg lyst til å bli vurdert av Heddaprisens fagjury som består av eksperter i scenekunst. Men Heddajuryen skal prioritere oppsetninger ved scenekunstinstitusjoner som er medlemmer av NTO. Nok en hindring i å vise mangfoldig scenekunst.

Til tross for mange hindringer for å vise mangfold, er mitt klare inntrykk at teater-Norge gjenspeiler kulturelt mangfold i større grad nå enn da jeg begynte å jobbe som skuespiller. Det har blitt flere forestillinger med mangfoldsperspektiv og flere skuespillere med mangfoldsbakgrunn er synlige. Men vi er langt fra mål, og derfor må vi bare fortsette å utfordre strukturelle barrierer og inngrodde forestillinger.

Avslutningsvis en strofe av Faiz Ahmed Faiz:

Den time
da øye og hjerte blir fritt
den time er ikke kommet
Bryt opp, la oss vandre,
vi er ikke fremme ved stedet for rast