Game Master – skuespilller, gamer, pedagog
I skjæringspunktet mellom interaktivitet, gaming og skuespill fant jeg en rolle som ikke helt passer i noen stillingsbeskrivelse: Game Master.
En hybrid mellom skuespiller, dramapedagog og den datakyndige gamer-nevøen som hjelper mormor med å sette opp OneDrive. Rollens funksjon er å bygge bro mellom det som skjer på scenen og det som skjer i en digital spillverden. For to år siden fikk jeg denne rollen i Det Mørke Fortet – Et Minecraft-Eventyr. I spilleperioden spilte jeg rollen som Game Master gjennom 108 forestillinger i alle landets fylker. Denne sesongen produserer Riksteatret Skorpionens Spill – I Skyggen av Roblox. I begge forestillingene inviteres barn og unge inn i teaterrommet for å selv spille og bidra i den dramatiske handlingen – i årets forestilling spiller de Roblox, på Det Mørke Fortet spilte de Minecraft.
Jeg ønsker med dette å ta dere med på min reise og hva jeg lærte av rollen som Game Master i Det Mørke Fortet.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
420 barn fra by og bygd rundt om i hele landet fikk tittelen SkueGamere. To timer før forestilling ble de invitert inn i teatret for en workshop der de skulle lære alt de trengte å vite for å spille sine digitale roller i kveldens forestilling. Under prøveperioden var de første planene for workshopen at vi skulle arbeide med tradisjonell dramapedagogikk. Vi skulle gjøre ensembleøvelser, fysiske oppvarminger, barna skulle leke seg inn i rollene i det fysiske rommet, før vi til slutt gikk inn i Minecraft for å vise dem verdenen hvor de skulle spille. Det er jo sånn vi gjør det, ikke sant?
Det gikk rett vest.
Da vi testet dette, skjønte vi fort at vi bommet totalt. SkueGamerne var urolige, de klarte ikke å fokusere på oppgaven. De ville bare inn i spillet og sette i gang. Da jeg prøvde å lage en slags “tutorial” for dem i Minecraft før vi gikk gjennom handlingen, ignorerte de instruksjonene mine. De begynte umiddelbart å bygge, utforske og teste grensene for serveren hvor vi spilte. De kan Minecraft og de var der for å gjøre det de kan best. Vi måtte endre tankesett. Vi måtte gå fra å tenke at dette var barn utenfor teatret som skulle inviteres inn, til å erkjenne at de allerede var høyt kompetente sjeler som skulle bidra kunstnerisk inn i forestillingen.
Så vi kastet det gamle opplegget. Jeg er skuespiller og har flere års erfaring som dramapedagog, men det var min livslange kjærlighet for gaming som ble redningen. Vi byttet ut dramalekene med pizza og LAN-party. I stedet for å be dem gå i ring og kaste ball, spurte jeg: «Hvilke spill liker du?». Jeg brukte uttrykk som kommer fra gaming fra første stund – respawn, speed run, PvPvE. Og plutselig skjedde det noe. Jeg møtte dem ikke som en skuespiller som skulle vise vei, men som en medspiller. Vi snakket samme språk.
Dette var min første oppdagelse: Hvis vi skal nå disse barna, må vi respektere kompetansen deres. De er ikke bare passive konsumenter av digitalt innhold, selv om det kan virke slik i den offentlige debatten. I den digitale spillverden er de skapere. De er vant til å bygge verdener, improvisere løsninger, samarbeide uten manus og hoppe inn og ut av roller like godt som i virkeligheten. Ikke så rent ulikt oss skuespillere, hvis jeg tenker meg om, når vi forsøker å devise’e frem våre visjoner i en sliten blackbox.
Minecraft som scenografi og improvisasjon
For dere som ikke har spilt Minecraft eller har interesse for slikt, så kan det virke banalt. Det er firkantede blokker. Det er ingen regler, ingen “hensikt”. En åpen sandkasse av digitale LEGO-klosser. Men prøv et øyeblikk å tenke på det som en scene. En scene hvor alt er mulig, og hvor scenografien kan endres på et blunk.
I forestillingen ga jeg barna blant annet en oppgave som heter The One Chest Challenge. De fikk en kiste med materialer og beskjed om å bygge noe i den digitale landsbyen i spillet. Dette var på ingen måte bare tidsfordriv. Det SkueGamerne bygde, ble en del av forestillingen. Publikum kunne se det på storskjerm. De andre skuespillerne måtte forholde seg til det mens de var i spill (og det gjorde de flere ganger, til både SkueGamerne og publikums store glede). Det var et element av friskhet og improvisasjon i hver forestilling som vokste frem utelukkende fra SkueGamernes kreativitet i møte med The One Chest Challenge.
En kveld bygde en av dem et smilefjes over hele landsbyen. En annen gang bygget de i fellesskap (uten mulighet for verbal kommunikasjon underveis!) en bro mellom husene til karakterene, en annen gang dukket det opp en fungerende jernbane med lys. Jeg valgte bevisst materialer som skilte seg ut fra resten av designet, slik at publikum – spesielt dem i salen som kjenner spillet – kunne si: «Se der! Det har SkueGamerne bygget nå!».
Det er en form for sanntids-scenografi. Levende, stedsspesifikt teater uten å forlate teatersalen. SkueGamerne tok oppgaven på største alvor og de forsto at deres handlinger hadde konsekvenser i den virkelige verdenen. Det mest fascinerende var nemlig interaksjonen som oppstod selv om vi var i adskilte fiksjonslag. Som Game Master satt jeg og SkueGamerne øverst på scenen, inne i scenografien og synlig for publikum under hele forestillingen. Jeg veiledet og hjalp SkueGamerne i spillet samtidig som jeg måtte være mentalt til stede sammen med kollegaene mine på scenen. Det krevde en helt spesiell type tilstedeværelse. Jeg måtte ha en «skuespillerhjerne» for timing og tempo, en «gamerhjerne» for å styre det tekniske og forutse hva som skjedde på skjermen, og en «pedagoghjerne» for å passe på at barna hadde det bra og visste hva de skulle gjøre.
«Det oppsto utallige øyeblikk som var ren magi.»
I en skummel scene der hovedpersonen Vegard går seg vill i en labyrint inne i Minecraft, var jobben min å teleportere en av SkueGamernes avatarer slik at den dukket opp rett bak Vegard. På scenen skvatt skuespilleren, og i spillet måtte barnet styre avataren sin truende mot ham.
En kveld teleporterte jeg avataren, men SkueGameren rygget i stedet for å gå frem. Avataren sto for langt unna til å slå. Hva gjør man da? Jeg kunne ikke bryte og rope instruksjoner. Spenningen måtte bevares, øyeblikket måtte bevares. Så mens jeg spilte min egen rolle, måtte jeg fysisk lene meg over til SkueGamerens nettbrett og hjelpe med å styre fingeren så avataren kom nær nok til å «dytte» Vegard ned i et hull.
For publikum så det sømløst ut. Vegard ble dyttet, han falt, og skuespilleren på scenen reagerte med frykt og sinne. SkueGamerne fikk kjenne på kroppen at et trykk på skjermen deres fikk noe til å skje på scenen. Den koblingen – at den digitale handlingen har en fysisk konsekvens – er utrolig sterk. Det er interaktivt teater på en måte som føles ekte for dem, fordi det skjer gjennom et verktøy de mestrer.
Barnas blikk gikk dypere enn de voksnes
Å gå ut i foajeen ved kulturhusene rundt om i landet etter forestilling var en utrolig opplevelse, og jeg gjorde det så ofte jeg kunne. Dynamikken var snudd helt på hodet. I stedet for voksne som bøyer seg ned og spør barna: «Ja, hva synes du?», var det barna som ivrig forklarte de voksne hva som hadde skjedd. De pekte og gestikulerte: «Så du at han brukte redstone der? Det betyr at…». Barna ble ekspertene. De eide opplevelsen. Barna som så forestillingen noterte seg symboler og temaer som man kun kan se hvis man forstår Minecraft. De voksne var gjester i deres kultur.
Og SkueGamerne våre ble rockestjerner. Fra å nervøst skuffe seg inn i teatret noen timer tidligere gikk de rakrygget og med lange steg ut til sine familier og venner. De hadde gjort en ting de virkelig mestrer foran en fullsatt sal og fått stormende applaus for det. «Dette er det største jeg har opplevd i hele mitt liv,» hørte jeg en av dem si.
«Det traff meg veldig hardt og minnet meg på at teateret har kraft til å løfte, til å gi selvtillit, til å validere – på så mange uforutsette måter vi ikke alltid klarer å se når vi skaper kunst for unge målgrupper.»
En invitasjon
Så, kjære kollegaer. Hva betyr dette for oss? Må vi alle begynne å spille Minecraft? Må vi bytte ut Ibsen med e-sport?
Selvfølgelig ikke. Men jeg tror vi har enormt mye å lære av å være nysgjerrige. Vi kan prøve, i stedet for å se på den digitale verdenen som en konkurrent eller en passiviserende fiende, se på den som en lekeplass, et sted for sosialt samspill, identitetsbygging og ikke minst – et sted for drama.
I arbeidet med Det Mørke Fortet lærte jeg at min rolle ikke var å dra SkueGamerne ut av Minecraft og inn i teatret. Det var heller ikke jeg som ledet dem. Det var de – sammen med sine jevnaldrende i salen – som utvidet min forståelse av hva skuespill og samskaping kan være. De inviterte oss inn i sitt kulturelle domene, en verden hvor kreativitet, samarbeid og mot er like til stede som på scenegulvet.
Vi trenger ikke være eksperter. Jeg var ingen ekspert på koding eller server-drift. Men jeg var villig til å være en brobygger. En oversetter mellom to verdener. Og den gleden jeg følte hver forestilling ved å stå på scenen og dele den med seks SkueGamere, som styrte hver sin avatar med dyp konsentrasjon og spilleglede – den unner jeg dere alle å oppleve.
GG, wp!
