Kulturens stemme er ikke klaging – den virker
Norsk Skuespillerforbunds kommentar til redaktør Kjetil Kopren Ullebøs kommentar i Bergens Tidende.
I en fersk kommentar i Bergens Tidende skriver redaktør Kjetil Kopren Ullebø at rop om krise og undergang i kulturdebatten kan virke mot sin hensikt. Det er et viktig poeng. Samtidig bygger det på en misforståelse; Når kulturlivet løfter bekymringer, handler det ikke om klaging, men om å synliggjøre hva som står på spill i et samfunn i endring – akkurat slik andre samfunnssektorer gjør.
Kulturlivet består av mange stemmer. Ofte får de spalteplass først når utfordringer oppstår. Det betyr ikke at feltet kun snakker om problemer. Tvert imot bidrar kunst og kultur hver dag med mangfold, fellesskap og refleksjon. Men når politiske kutt truer grunnlaget for dette arbeidet, er det både legitimt og nødvendig å gjøre konsekvensene tydelige.
Dette handler ikke om å overdrive virkeligheten, men om å gi beslutningstakere best mulig kunnskap. Tall alene gir et ufullstendig bilde. Når kulturpolitikk vurderes utelukkende gjennom statistikk, som i Telemarksforsknings essay i Kontekst, forsvinner erfaringer, strukturelle utfordringer og den faktiske hverdagen i feltet.
Utfordringen er å klare to ting samtidig: å løfte fram det som fungerer, og å si tydelig ifra når noe står i fare. I praksis må kunst og kultur ofte kjempe hardt for å få oppmerksomhet. Når vi først slipper til, er det gjerne i møte med kritiske eller negative spørsmål. Da løfter vi det viktigste først: behovet for investeringer som sikrer et velfungerende kulturliv og den verdien det gir samfunnet. Slik kan det negative lett bli mest synlig.
Men forjævligfisering og undergang er ikke vårt budskap. Vårt ansvar er å peke på reelle utfordringer. Når sakene er alvorlige og prinsipielle, ja da kan vi gjerne marsjere litt. Og vi gjør det med et mangfold av føtter: i lave fotformsko, støvler og høye hæler – fra de største som har lange tradisjoner å bære, til de minste som ennå ikke går på egenhånd. Nettopp dette mangfoldet er en av kulturens største styrker.
Kulturopprøret er et initiativ som nettopp har som mål å dele kunnskap og spille beslutningstakere gode ved å tydeliggjøre verdien av kunst og kultur. Arbeidet skjer på mange arenaer og krever betydelig innsats fra hele kulturfeltet. Det er et konstruktivt forsøk på å sikre at kunst og kultur fortsatt kan berike både enkeltmennesker og samfunnet som helhet.
Derfor er det også gledelig når dette budskapet når fram, slik vi så i NRKs Lørdagsrevyen denne helgen. Der viste de nettopp det vi ønsker mer av i debatten: noe av det vi aller helst snakker høyt om; hvordan kunst og kultur skaper fellesskap og tilhørighet i praksis, for eksempel gjennom en teateropplevelse.
I Ullebøs kommentar i Bergens Tidende gir han en advarsel om at kriseretorikk kan slå tilbake. Det er viktig, og der er vi enige. Nettopp derfor trenger vi en offentlig samtale der kulturpolitikk nyanseres med både tall og innsikt, erfaring og kontekst. Mediene har et ansvar for å romme denne kompleksiteten.
Vi får jevnlig bekreftet at kulturpolitikk virker når den tas på alvor. Den sterke internasjonale anerkjennelsen norsk film har fått det siste året, med flere prestisjetunge priser, viser at langsiktige satsing og investering gir resultater. Men dette skjer ikke av seg selv; det forutsetter midler, strukturer og politisk forståelse.
Også lokalt ser vi hva konstruktiv dialog kan føre til. I Bergen valgte byråden å snu etter at kulturlivet tydelig beskrev konsekvensene av foreslåtte kutt. Det var ikke et rop om undergang, men en faktabasert samtale som bidro til bedre beslutninger. Byråden i Bergen snudde ikke til tross for kulturlivets engasjement, men på grunn av det. Det arbeidet som i Bergens Tidende er omtalt som «klaging», ga politikerne et bedre beslutningsgrunnlag. Det er ikke kriseretorikk – det er demokratisk ansvar. Det er denne typen dialog vi trenger mer av.
Nylig skrev tidligere dansk kulturordfører Jon Stephensen at Norge fremstår som et kulturelt foregangsland i Norden. Det kan vi være stolte av. Når Norge investerer tungt i kultur, får vi internasjonal film, sterke institusjoner og global gjennomslagskraft. Det skyldes politiske prioriteringer, ikke tilfeldigheter, og det forplikter. Verdiene kunst og kultur skaper, må også sikres for framtiden.
Kultur handler ikke bare om konserter, teater og film. Det handler om identitet, fellesskap og refleksjon – om hvilke verdier vi ønsker at samfunnet vårt skal stå for. Å peke på utfordringer er derfor ikke klaging, men en investering i framtidig verdiskaping.
La oss ta debatten om kulturens vilkår på alvor, med nyanser, respekt og et tydelig mål: å styrke kulturens rolle i samfunnet, ikke svekke den.
