Sigurd Asmundsen, skuespiller ved Fahlstrøms Centralteater i Kristiania, lanserte i et fødselsdagsselskap i 1896 ideen om et skuespillerforbund for første gang. Siden har Asmundsen blitt regnet som forbundsstifteren og den åndelige «far». Det var også han som påtok seg de praktiske sidene ved lanseringen; et møte mellom de ulike skuespillerkretsene i hovedstaden resulterte i en arbeidskomité, med påfølgende stifting av Norsk Skuespillerforbund 27. oktober 1898. Stiftingsmøtet skjedde i Studentersamfundet.
Ved stiftingen kunne Norsk Skuespillerforbund skilte med legendariske Sigvard Gundersen som formann, og Johanne Dybwad som viseformann. Allerede ved stiftingen ble NSF organisert omtrent slik det er i dag; med et sentralisert styre og lokale, selvstyrte kretser ved de ulike teatrene.
Etableringen av en normalkontrakt
Det er ingen overdrivelse å si at ansettelsesforholdene til skuespillerne på denne tiden var uryddige. Imidlertid var det først i 1908 at spørsmålet om en normalkontrakt som kunne standardisere arbeidsvilkårene til akseptable forhold, offisielt ble tatt opp, under Ludvig Müllers andre formannsperiode (1907-13).
Arbeidet med normalkontrakten skulle bli en av de mest sentrale sakene i forbundet, og en evig gjenganger under stadig nye forhandlingsrunder. I 1912 ble den første 12-måneders gjensidige normalkontrakt vedtatt. Denne forpliktet både teatersjefene og forbundsmedlemmene til å knytte arbeidsforhold på vilkårene i kontrakten.
En av forbundets viktigste kamper i de påfølgende tiårene var spørsmålet om prøvetid. Skuespillerne var avhengige av teatersjefens gode vilje når det gjaldt hvor lenge og når prøvene skulle holdes. Skuespillere som ikke var så heldige å ha et engasjement ved Christiania Teater, hadde heller ingen pensjonsordning som kunne sikre dem i alderdommen. Teatersjefen hadde intet økonomisk eller sosialt ansvar, men derimot anledning til å pålegge skuespillere mulkt for alle typer store og små regelbrudd. Det ble forventet at en spilte syv dager i uka, med prøver om formiddagen eller nattprøver etter at forestillingen var slutt.
Teaterlederforeningen stiftes og NSF får en motpart
I 1938 stiftet teatersjefene Norsk Teaterlederforening, og NSF fikk dermed en verdig forhandlingspartner. Og i 1939 var det duket for kamp av dimensjoner:
Striden sto om teaterlederne kunne nekte skuespillerne å bruke sin lønnede ferie til å skaffe seg ekstrainntekter ved å filme – et spørsmål som hadde vært aktuelt alt fra 1920-tallet. Skuespillerne mente at ferien var deres, og at de kunne gjøre hva de ville. Teatersjefene ville ikke betale for at skuespillerne skulle få anledning til å bruke opp kreftene på å jobbe for en konkurrerende bransje. I ettertid kan denne situasjonen sees på som en forsmak på skuespillernes forhold i dag til nye media, kontra lojaliteten til teatret.
Konflikten eskalerte brått da teaterlederforeningen den 25. februar sa opp alle sine skuespillere – det vil si ingen kontrakter ble fornyet ved sesongslutt 1938/39 den 31. august. Men Norsk Skuespillerforbund svarte på tiltale: lockout av alle teatrene i teaterlederforeningen. Forbundsmedlemmer fikk ikke lov til å inngå nye engasjement. Teaterlederne hadde dermed tatt strupetak på seg selv. Med alle skuespillerne oppsagte samtidig, fikk forbundet et glimrende utgangspunkt til å reforhandle normalkontrakten på flere punkt.
En måned senere hadde skuespillerne oppnådd følgende: De hadde rett til å filme, til å opptre i kringkastingen, når som helst i ferien og i hele sesongen – med forbehold om godkjenning av teatersjefen. Perioden for utbetaling av lønn ved sykefravær ble utvidet til tre måneder. Og ikke minst; prøvetiden ble standardisert til fire timer, fra kl. 11.00 til 15.00.
Skuespillere i krigstid
Krigsutbruddet og okkupasjonen førte i første omgang bare til en foreløpig stans av teaterdriften. Men på nyåret 1941 brøt det ut en direkte konflikt mellom skuespillerne og okkupasjonsmakten. Skuespillerne ble således en av de første yrkesgruppene som havnet i åpen strid med nazistene.
Den 14. januar ble skuespillerne offisielt truet med yrkesforbud dersom de nektet å opptre i offisielle sammenhenger eller i den tyskkontrollerte kringkastingen. Teaterledere og skuespillerforbundet gjorde felles front mot okkupasjonsmakten, og påberopte seg retten til å oppgi at de av private grunner ikke kunne opptre i offisielle sammenhenger.
Den 21. mai la skuespillerne ned arbeidet. Tillitsmennene i forbundets kretser i Oslo, Bergen og Trondheim ble arresterte, det samme ble fungerende formann Harald Schwenzen.
Den 6. juni erklærte tyskerene at streiken ble oppfattet som et åpent opprør mot Wehrmacht, og at teatrene ville bli omgjort til magasin for tyskerne dersom en ikke kapitulerte.
Men streiken holdt frem, all den tid tyskerne ikke ville gå med på å løslate de arresterte. Rundt midten av juni økte uroen for tryggheten til de arresterte, ettersom det nå var gått prestisje i saken. 20. juni vedtok skuespillerne å avblåse streiken. Alle de arresterte ble etter hvert sluppet fri.
Teatrene stod overfor et nytt problem; mens streiken pågikk ble teatrene pålagt å søke om tillatelse til videre drift før den 30. juni. De offentlige støttede teatrene ble enige om ikke å søke. Direktørene Harald Grieg, Sejersted Bødtker og Francis Bull på Nationaltheatret ble sendt til Møllergata 19. Tyngst av alle rammet dette presset sjefen for Trøndelag Teater, Henry Gleditsch, som sammen med ni andre nordmenn ble tatt som gissel og henrettet 6. oktober 1942, i forbindelse med en lokal unntakstilstand i Trøndelag.
Resten av krigen gikk uten åpen konflikt, men skuespillerne fortsatte den passive motstanden.
Ella Hvals tid
Gjennom sine første 50 år hadde Norsk Skuespillerforbund styrket sin posisjon. I den påfølgende 25-årsperioden ble mange av de store sakene i forbundet videreført, deriblant reising av midler til pensjonsfondet og arbeidet med å opprette et teatermuseum i Oslo. Forhandlinger om normalkontrakten og arbeidsvilkår – ikke minst lønnsforhold – sto selvsagt også sentralt.
Gjenoppbyggingen etter krigen var i det store og hele tiden for det offentlige teatret. Dette er også Ella Hvals tid. Hun var en godt etablert skuespiller da hun ble valgt til formann i 1951, og skulle prege NSFs videre arbeid gjennom sine to viktige formannsperioder på 50- og 60-tallet. Hun var en god fagforeningsleder, og sto blant annet bak den store streiken i 1966.
Turnéteatret
I 1947 ble ideen om et turnéteater med fast ensemble lansert, noe NSF sluttet seg opp om. I 1948 kom loven om Riksteatret, som skulle spre kunstopplevelser og allmenndanning til bygder og grender. Skuespillernes arbeidsvilkår var ikke blitt drøftet i denne sammenheng, og normalkontrakten var ikke tilpasset en turnétilværelse. I begynnelsen av 50-årene ble et fast ensemble etablert på Riksteatret, og dannet slik en egen krets i forbundet. I samme periode så også Rogaland Teater og Folketeatret dagens lys.
Nedskjæringer
Etterhvert ble teatrenes økonomi strammere; de klarte kun dekke 50 prosent av utgiftene, og hadde dermed behov for stadig større bevilgninger fra stat og kommune. Resultatet var en rekke offentlig nedsatte komiteer som skulle utrede situasjonen til de statsstøttede teatrene, inkludert arbeidsforholdene til skuespillerne.
Tross velvillighet fra de mange komiteene, forverret situasjonen seg utover 50-tallet. Det ble klart at en sanering var nødvendig, i særdeleshet i Oslo. I praksis ville det si en reduksjon av antall teatre, med påfølgende oppsigelser.
Forbundet så med stor bekymring på situasjonen, ikke minst fordi en av erfaring visste at når teatrene skal skjære ned på utgiftene, reduseres antall skuespillere først. Frykten var ikke ubegrunnet; Centralteatret ble nedlagt i 1959, og skuespillerne sagt opp. Folketeatret og de daværende Det Nye Teater ble slått sammen til Oslo Nye Teater, også med store endringer i skuespillerstaben.
Teaterstreiken 1966
Forbundets mest dramatiske hendelse etter annen verdenskrig var teaterstreiken i 1966. Saken som i utgangspunkt utløste streiken var om prøvene skulle vare i fire eller fem timer, når de skulle begynne og når de skulle slutte. Den 29. august ga Riksmeklingsmannen opp forsøket på forlik. Streiken var et faktum 2. september – alle fraksjoner innen NSF gikk ut i streik, inkludert den eldre garden representert ved skuespillere som Per Aabel og Aase Bye. Teatermuseet i Rådhusgata, som i seg selv var resultat av ivrig innsats fra skuespillere, var streikekontor.
Streiken var over 17. september. Æren for det er tilkjent Oslo-ordfører Brynjulf Bull, som kalte sammen partene til et møte der han la frem forslag til ny ordning. Skuespillerne ble tilkjent prøvetid på fire timer, med start ikke tidligere enn kl. 11, pluss en fridag i uken. Samtidig så både teaterlederforeningen og NSF at den gamle normalkontrakten ikke lenger holdt mål, spesielt når det gjaldt lønnsforholdene.
Unge skuespilleres forbund
På 1960-tallet var det på ingen måte alle profesjonelle skuespillere i Norge som hadde tilgang til medlemskap i NSF. Medlemskriteriene var meget strenge, og forbundet ble drevet av – og godene avgrenset til – godt etablerte, voksne skuespillere ved de faste ensemblene rundt i landet.
Unge skuespillere uten fast engasjement ble etter hvert lei av å være en slags aspirantgruppe for den eldre garde. Nyutdannede skuespillere med fire års utdanning bak seg, så ingen grunn til at de skulle stå i kø i enda tre år for å få medlemskap i NSF, og gikk dermed sammen om å stifte Unge Skuespilleres Forbund.
Våren 1971 startet flere av de mest aktive USF-ene på Nationaltheatret, og skapte liv og røre i forbundet. I innstilling fra organisasjonskomiteen i forbundet i 1971 ble det foreslått endringer i opptakskriteriene til medlemskap. Alle med profesjonell teaterutdanning skulle nå få medlemskap, uten krav til tidligere ansettelse. Personer uten utdanning, men med fem års utøvende skuespillervirksomhet bak seg, kunne vurderes enkeltvis.
De tre eldste i komiteen ønsket en rangdeling i form av gradert medlemskap; elevgruppe, juniorgruppe, seniorgruppe. Forslaget om rangdeling ble dårlig mottatt i USF, som 6. mars vedtok en resolusjon der de tok avstand fra NSF, og der unge skuespillere ble oppfordret til ikke å søke medlemskap i NSF.
Samtidig vedtok USF at medlemskap også skulle være åpent for figurteater-skuespillere, elever og flere frilansere. De skaffet også selvstendig forhandlingsrett.
Forsiktig radikalisering
Forholdet mellom USF og NSF var meget kjølig de neste par årene, og ulikhetene mange. USF hadde mer vidtgående fagpolitiske ambisjoner enn NSF. De ville samarbeide med andre lønnstakergrupper, og arbeidet for å øke kulturengasjementet hos politikere og styresmakter. USF var imot medlemskap i EF, og for bred og folkelig kulturell aktivitet.
I det som er kjent som det «store rabaldermøtet» i NSF, vedrørende EF-striden, gikk 19 medlemmer over til USF. Medlemstallet i USF var i sterk tilvekst. Sommeren 1972 meldte enda tolv seg ut av NSF i protest mot opptaksreglene. USF skiftet siden navn til Norsk Skuespillerunion. Tross de ytre politiske skillelinjene, arbeidet de to foreningene nærmest parallelt når det gjaldt lønns- og arbeidsvilkår, og da Finn Kvalem begynte som formann i NSF, ønsket han en videre tilnærming, og åpnet for en sammenslåing av NSF og SU på årsmøtet i juni 1975. I hovedsak dreide tvisten seg om retten til medlemskap, samt grad av politisk aktivitet – med andre ord hvem som kunne sies å være profesjonelle skuespillere, og hva de burde drive med utover ren yrkesutøving.
Den 25. april 1976 møttes de to organisasjonene på Centralteatret i Oslo, og vedtok sammenslåing, med Finn Kvalem som formann.
Kulturpolitisk engasjement, kunstnerisk råd og ny splittelse
I 1978 fant den nye forbundslederen, Karen Randers-Pehrson, det nødvendig å gjøre omstruktureringer i forbundssekretariatet. Ikke uten misnøye, særlig fra kretsen på Nationaltheatret. I mars 1979 flyttet NSF inn i lokaler i Wessels gate 8 i Oslo. Samtidig ble et forslag til ny formålsparagraf utarbeidet, som gikk ut på at forbundet ikke bare kunne, men skulle, uttale seg i kulturpolitiske spørsmål, støtte alle forfulgte kunstnere og alle yrkesgrupper innenfor teater- og kultursektoren. Det kontroversielle forslaget ble vedtatt med stort flertall, etter et kompromissforslag om at dette bare skulle være en prøveordning.
På kort tid hadde en snudd opp ned på store deler av de opprinnelige tradisjonene og sedvanen i det gamle NSF.
Situasjonen tilspisset seg ytterligere over innholdet i et avtaleforslag med Statens forhandlingsutvalg for teatrene som styret hadde sendt. Enkelte medlemmer reagerte på forhandlingskravene, og spesielt kravet om å opprette kunstneriske råd ved teatrene, med formål om å styrke demokratiet. 11. september gikk 22 skuespillere, alle hjemmehørende i Oslo og de fleste på Nationaltheatret, ut av NSF og dannet Skuespillerforeningen av 1978. Norske skuespillere var igjen splittet.
Kampen for oppsigelsesvern – skuespillerstreiken i 1979
I forhandlinger med teaterlederne sto partene langt fra hverandre. Hovedspørsmålet gjaldt et sterkere oppsigelsesvern, og deretter etableringen av kunstneriske råd. Spørsmålet om kunstneriske råd møtte liten forståelse. På et dystert møte med teatersjefene Toralv Maurstad ved National og Tormod Skagestad ved Trøndelag lå det oppsigelser i lufta. Dette skjedde også; åtte skuespillere ved National og fire ved Trøndelag. Etter resultatet av hovedforhandlinger mars året etterpå, ble streik uunngåelig. Hovedforsamlingen vedtok full, landsomfattende streik. Streiken fikk god medieomtale og mye støtte. Den varte i tre uker. I Trondheim ble oppsigelsene trukket tilbake, mens National kun tilbød å utsette tiden for når oppsigelsen skulle tre i kraft.
Streiken i 1979 førte til enda større splittelse blant skuespillerne. I kjølvannet av streiken dukket spørsmålet om LO-tilknytning opp. Spørsmålet hadde også tidligere vært stilt i forbundet, men den gang takket forbundet nei av politiske årsaker. NSF mente et medlemskap i LO kunne være svært uheldig, ikke minst i form av tapt selvstendighet. Forbundet gikk derfor inn for en samarbeidsavtale med LO som innebar at skuespillerne har plass i LOs kulturutvalg, og at forbundet kan få hjelp i forhandlingssituasjoner. Denne avtalen gjelder fortsatt.
Kontinuitet og konsolidering
Ragnhild Nygaard overtok som forbundsleder i 1980. Den ytre dramatikken hadde stilnet. NSF og 78-foreningen levde side om side til 78-foreningen nedla seg selv i februar 1997.
I 80-årene fikk forbundet den nødvendige roen som trengtes til å konsentrere seg om forbundets «egentlige» oppgaver. Der 70-årene var preget av dramatikk og polarisering, var kontinuitet og konsolidering et kjennetegn på 80-årene.
Rettssak for oppsigelsesvernet
En av de store sakene som ble videreført fra 70-årene var mangelen på oppsigelsesvern. På 70-tallet ble det ved flere anledninger sagt opp skuespillere. Ved Nationaltheatret, der oppsigelser i 1979 hadde tvunget frem streiken samme året, sa tilsettings- og oppsigelsesrådet høsten 1980 opp fire skuespillere. Det opprinnelige forslaget fra teatersjefen var 12. Dette skjedde dessuten i etterkant av at Arbeidstilsynet hadde vedtatt at skuespillerne skulle ha et oppsigelsesvern. To av de fire sa selv opp stillingene sine, den tredje takket ja til en annen stilling ved teatret. Men oppsigelsen av Veslemøy Haslund ble opprettholdt trass krass motstand fra forbundsstyret, og forbundet vedtok å gå til sak. I lagmannsretten ble oppsigelsen opprettholdt, en avgjørelse som også Høyesterett kom til.
Opphavrett og nye medier
De svært mange og ulike muligheter for reproduksjon av utøvende kunst, først på film og magnetisk lydbånd, deretter video eller i digitalisert form, aktualiserte spørsmålet om opphavsrett på et tidlig tidspunkt. Tilsynekomsten av reproduserbare medier er selvsagt ikke noe som kjennetegner bare de siste tyve årene.
Den første kontrakten med NRK som tok opp dette problemet på alvor stammer fra 1939. I mange år var mediene svært oversiktlige å holde øye med; Norsk Film, NRK og handelsflåten. Men på 1980-tallet skjedde en kraftig økning i tallet på reproduserbare media, og kanaler for disse, som tar skuespillerkunsten i bruk. Et stadig mer omfattende avtaleverk måtte til for å fange opp alt, og forbundet kan med rette rose seg for at de alltid har vært på høyde med utviklingen.
Den første saken kom i 1980, da de første Olsenbanden-filmene ble overført til video uten at skuespillerne ble spurt. Dette var en viktig prinsippsak der produsentene for fremtiden forpliktet seg til å innhente tillatelse fra skuespillerne før en eventuell overføring.
Stadig nye særavtaler har kommet til; fra film til tv-serie, fra film til satellitt, video, fra teaterforestilling til video. Dette arbeidet ble også ført på internasjonalt plan. I andre halvdel av 1980-tallet, etter en liberalisering av kringkastingslovgivningen, ble også reklamen synlig som arbeidsfelt.
Rettsarbeidet første også til etableringen av institusjoner som forvalter rettene til kunstnere. Norges Kunstnerråd etablerte i 1983 NORCOPY, et forhandlingskartell for rettighetshaverorganisasjoner. Navnet ble året etter endret til NORWACO, som forvalter kunstnernes rettigheter både overfor kabel-tv, kringkasting og film. På lydsiden ble GRAMO etablert i 1989.
Sterkere forbund, strammere kulturpolitikk
Det avtaleverket en bygde opp førte til stadig sterkere økonomi i forbundet. Men selv om de mange nye media tok til å blomstre på 80-tallet, og NSF vokste, opplevde de offentlige teatrene en tid med innskrenking. For regionteatrene, der en hadde forestilt seg en gradvis utbygging, var resultatet frysing i tallet på stillinger.
En sektor av teaterlivet fikk likevel vind i seilene: Mens regionteatrene og turnévirksomheten tidligere hadde vært stedet der ting foregikk, ble mye av den unge generasjonens driv kanalisert utenfor institusjonsteatrene og inn i de frie gruppene – uavhengige sammenslutninger av teaterkunstnere på profesjonelt nivå. Det innebar også at mange unge søkte seg til utlandet for å få en skuespillerfaglig utdanning. De frie gruppene har utgjort en egen krets i forbundet siden 1988. Men da hadde også denne kretsen begynt å merke tilstramninger i norsk kulturpolitikk.
Og med overgangen til det nye tiåret fikk en også oppleve bortfallet i den statlige støtten.
Tiåret 1990 – 2000
Ragnhild Nygaard ble sittende som forbundsleder frem til 1994, den foreløpig lengste sammenhengende lederperioden i forbundets historie. Kontinuiteten som preget 1980-tallet ble slik sett tatt vare på og videreført inn i 1990-årene. Det vil si at det i det vesentlige er de samme sakene og arbeidsfeltene som har stått sentralt, og at de endringene som har skjedd først og fremst har gått på indre forhold i organisasjonen, slik som endringer i administrative rutiner og sammensetning av medlemsmassen.
Det utstrakte avtalearbeidet har holdt frem, og det utvidede arbeidsområdet for skuespillere er blitt synliggjort.
I 1994 overtok Bernhard Ramstad som forbundsleder, etterfulgt av Agnete G. Haaland i 2000.
2000-tallet: Et konglomerat av profesjonelle skuespillere
NSF har fått en viktig funksjon som serviceorganisasjon for medlemmene, både i selve foreningen og mot omverdenen. NSF fungerer i dag som en uformell formidlingsenhet for arbeidsgiverne, referansegruppe for det offentlige, talsmann overfor pressen, forvalter av fond og stipend, forkjemper i lønnsforhandlinger, støttefaktor i juridiske spørsmål, vern av opphavsretter og rettleder for de håpefulle unge, og forhandler og reforhandler løpende arbeidsavtaler og lønnstariffer. Forbundet forvalter også et hus i Spania, og en leilighet i Berlin, samt en halv bygård i Oslo sentrum.
Medlemmene i forbundet utgjør ikke lenger en homogen gruppe; de fast ansatte ved de store scenene – men et konglomerat av profesjonelle skuespillere med ulike bakgrunner, som tar i bruk svært forskjellige arbeidsmetoder og scenerom.
Historikken er hentet fra artikkelen «Norsk Skuespillerforbund gjennom 100 år» skrevet av Annabella Skagen til boka «Klar Scene – Norsk Skuespillerforbund 100 år» som ble utgitt på Det Norske Samlaget i 1998 i forbindelse med 100-årsjubileet. Artikkelen er oversatt fra nynorsk, forkortet og redigert av Hege Newth Nouri med artikkelforfatterens tillatelse. Boken er å få kjøpt i bokhandelen, og den ligger tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider.